I dag har jeg brukt noen timer på YouTube, og kom plutselig borti en rekke videoer med Katherine Jenkins, en walisisk crossover-mezzosopran med en tvilsom stemme, men et udiskutabelt utseende – en sikker suksessoppskrift. Uansett: Jeg fant denne videoen og gjettet ut fra tittelen – «Ave Maria» – at jeg skulle få høre Schuberts vakre sang.
Men nei, den var visst skrevet av en Caccini, og åpningen slo meg fra første sekund som en sær moll-pastisje over Bachs første preludium i C-dur fra Det veltempererte klaver, og derfra gikk naturligvis tankene straks til Gounod sin – ja, nettopp – Ave Maria, som er mer som en obligatstemme over nevnte preludium. Lytt og sammenlikn åpningstaktene, og legg samtidig merke til hvor vakkert det er i forhold (Merk at det er veldig lav lyd på opptaket):
Tilbake til den godeste Caccini: Greit, idéen om å skrive en moderne Ave Maria som en Hommage à Gounod er ok. Men resultatet klinger relativt kjedelig i mine ører: Hele greia er en lang, søtladen melodilinje over kvintsirkelen. Og hvem i alle dager er denne Caccini?
Wikipedia forteller meg om tre komponerende Caccinier. Problemet er bare at alle døde midt på 1600-tallet. Bach ble født i 1685, og begynte så vidt vi vet ikke å komponere før han begynte å leve. Og ingen av dem har i hvert fall hørt Gounods verk som kom enda noen århundrer seinere. Den opplagte allusjonen til Bach og Gounod må antakelig tilskrives Jenkins' arrangør.
Men det er et større problem som gjør det hele veldig suspekt: Dette er åpenbart ikke barokkmusikk. Både melodikk og harmonikk må være av nyere dato. Det faller gjennom allerede i første takt av melodien. Vi har akkordene: [ fm – bm – Eb – Ab ... ] og melodien, grovt sett: [ Ab – Ab – C – G ... ]. Dette kan vi analysere som: [ fm – bm7 – Eb6 – Abmaj7 ... ]. Dette er jo jazzharmonikk!
Hør f.eks. på «Autumn Leaves» spilt av maestro Bill Evans. Kjenner du igjen akkordrekka?
Og ganske riktig, litt videre søk klarer opp i forvirringen: Musikken er skrevet som seint som rundt 1970 av en russer: Synderen heter Vladimir Vavilov. Han utga sin «Ave Maria» anonymt, og det er uklart hvordan den er blitt koplet med Caccini. Men uskyldig er han neppe: Wikipedia kan fortelle at «He routinely ascribed his own works to other composers, usually Renaissance or Baroque (occasionally from later eras), usually with total disregard of a style that should have been appropriate». Definitivt tilfelle her. Likevel har selv Andrea Bocelli framført den, kreditert Caccini.
Jeg lurer på om Vavilov var en mislykket kunstforfalsker eller bare eksentrisk. Noen god svindler kan han iallfall ikke ha vært: Wikipedia forteller at han var lutfattig da han døde av kreft i 1973, fem år før utgivelsen av følgende låt, som «Caccinis Ave Maria» smått ironisk først minte meg om, og som blir slutten på denne historien:
mandag 27. oktober 2008
onsdag 8. oktober 2008
Svar på konkurranse. Igor Stravinskij: Quatre Pièces à la norvégienne.
Det var av Henning Sommerro jeg først hørte om denne musikken. Under et foredrag digregerte han seg i kjent stil inn på det for meg ukjente faktum at Igor Stravinskij har skrevet en suite basert på norsk folkemusikk. "Ta e det mæstå ingen så væt!", sa han på sin velklingende surndalsdialekt.
Og ganske riktig er det få kilder som omtaler verket, iallfall på norsk. Jeg har vært så høflig å legge ut musikken i sin helthet her, slik at du kan høre det du leser om. Jeg tar ikke sjansen på å oppgi navn på orkester og dirigent. :-)
Året var 1942 og stedet var Hollywood. Igor Stravinskij begynte arbeidet med det som skulle bli musikken til den planlagte filmen "Commandos Strike at Dawn" (se tøff plakat til høyre). Den skulle fortelle om den tyske invasjon av Norge, og Igor fant det naturlig å basere lydsporet på norsk folkemusikk.
Det må ha passet fint, for i memoarene sine skriver Stravinskij at kona Vera hadde funnet et hefte med nettopp norske folkemelodier i en bruktbutikk i Los Angeles. Ifølge en kilde var dette en antologi med ti melodier, hvorav tre var arrangert av Edvard Grieg. Stravinskij skal ha benektet at han trakk inspirasjon fra Grieg selv.
IMDb kan lakonisk fortelle at musikken ble refusert av filmselskapet. Calum MacDonald beskriver i et plateomslag en noe mer nyansert historie: Det skal ha oppstått en disputt som følge av at Stravinskij nektet å la partituret bli omarbeidet av Hollywoods nådeløse arrangører. Akkurat hva som skjedde her er tydeligvis ikke så godt å si, men enden på visa ble iallfall brutt samarbeid. Igor arrangerte i stedet musikken om til en orkestersuite på fire satser, noe jeg vil tro tyder på at han tross alt var ganske fornøyd med den. Stravinskijs generelle anti-hollywoodisme kan forresten virke ganske snodig; han bodde der nemlig i lengre tid enn på noe annet sted.
Urpremieren dirigerte han selv, med Boston symfoniorkester 13. januar 1944 under tittelen "Four Norwegian Moods". Stravinskij forklarer: "Although based on Norwegian folk tunes, the title "Moods" must not be interpreted as "impression" or "frame of mind." It is purely a mode, a form or manner of style without any assumption of ethnological authenticity." Selv foretrakk komponisten den franske tittelen "Quatre Pièces à la norvégienne".
Det revolusjonerende "Vårofferet" skapte i 1913 ramaskrik og opptøyer uten like på den legendariske premieren i Paris. Dette var i det musikkhistorikerne kaller Stravinskijs "russiske periode". Den "norske" suiten kommer rundt tretti år seinere, i Stravinskijs neoklassiske periode. Strømningene her tilsa at man strebet etter de klassiske formidealer; enkelhet, klarhet og renhet. Også dette verket ble gjenstand for en aldri så liten skandale. Men altså ikke grunnet radikalt uttrykk, tvert imot var det for tradisjonelt og gammelmodig i forhold til det man ventet fra godeste Igor. MacDonald skriver at den unge Pierre Boulez buet høylytt på første framføring i Paris. Han holdt visst ikke ut denne blodfattige konservativismen.
Jeg har inntrykk av at verket også i dag blir avskrevet som kjedelig og uinteressant. Jeg synes det er en helt nydelig artig liten sak, med oppgavesatsen "Song" som favoritt.
Nesten alle klarte det: Melodien i konkurransen er kjent som "Oppå fjellet" ("Hu hei, kor er det vel friskt og lett ..."). Jeg kjenner også mer eller mindre vagt igjen flere andre melodier, særlig hovedtemaet i tredje sats vet jeg at jeg har hørt, men jeg makter rett og slett ikke å plassere dem på strak arm. En mistanke jeg har er at samlingen den godeste Vera Stravinskij oppdaget i bruktbutikken var "Norges melodier", hvor Edvard Grieg var redaktør, opprinnelig anonymt. Det stemmer ikke helt med påstanden om at det var ti melodier der, "Norges melodier" er nemlig langt mer omfattende. Men den inneholder vitterlig "Oppå fjellet" og har altså mange arrangement fra Griegs hånd.
Hvis jeg ikke finner noen skikkelig oversikt over hvilke melodier som ligger til grunn og videre analyse av verket, er jeg frista til å leke litt detektiv sjøl, så se ikke helt bort fra at det kommer et notat til om denne ukjente perlen. Filmen ble forresten Oscar-nominert, så den var vel ikke så verst. Den brukbart anerkjente Louis Gruenberg skreiv musikken.
Og ganske riktig er det få kilder som omtaler verket, iallfall på norsk. Jeg har vært så høflig å legge ut musikken i sin helthet her, slik at du kan høre det du leser om. Jeg tar ikke sjansen på å oppgi navn på orkester og dirigent. :-)
Året var 1942 og stedet var Hollywood. Igor Stravinskij begynte arbeidet med det som skulle bli musikken til den planlagte filmen "Commandos Strike at Dawn" (se tøff plakat til høyre). Den skulle fortelle om den tyske invasjon av Norge, og Igor fant det naturlig å basere lydsporet på norsk folkemusikk.Det må ha passet fint, for i memoarene sine skriver Stravinskij at kona Vera hadde funnet et hefte med nettopp norske folkemelodier i en bruktbutikk i Los Angeles. Ifølge en kilde var dette en antologi med ti melodier, hvorav tre var arrangert av Edvard Grieg. Stravinskij skal ha benektet at han trakk inspirasjon fra Grieg selv.
IMDb kan lakonisk fortelle at musikken ble refusert av filmselskapet. Calum MacDonald beskriver i et plateomslag en noe mer nyansert historie: Det skal ha oppstått en disputt som følge av at Stravinskij nektet å la partituret bli omarbeidet av Hollywoods nådeløse arrangører. Akkurat hva som skjedde her er tydeligvis ikke så godt å si, men enden på visa ble iallfall brutt samarbeid. Igor arrangerte i stedet musikken om til en orkestersuite på fire satser, noe jeg vil tro tyder på at han tross alt var ganske fornøyd med den. Stravinskijs generelle anti-hollywoodisme kan forresten virke ganske snodig; han bodde der nemlig i lengre tid enn på noe annet sted.
Urpremieren dirigerte han selv, med Boston symfoniorkester 13. januar 1944 under tittelen "Four Norwegian Moods". Stravinskij forklarer: "Although based on Norwegian folk tunes, the title "Moods" must not be interpreted as "impression" or "frame of mind." It is purely a mode, a form or manner of style without any assumption of ethnological authenticity." Selv foretrakk komponisten den franske tittelen "Quatre Pièces à la norvégienne".
Det revolusjonerende "Vårofferet" skapte i 1913 ramaskrik og opptøyer uten like på den legendariske premieren i Paris. Dette var i det musikkhistorikerne kaller Stravinskijs "russiske periode". Den "norske" suiten kommer rundt tretti år seinere, i Stravinskijs neoklassiske periode. Strømningene her tilsa at man strebet etter de klassiske formidealer; enkelhet, klarhet og renhet. Også dette verket ble gjenstand for en aldri så liten skandale. Men altså ikke grunnet radikalt uttrykk, tvert imot var det for tradisjonelt og gammelmodig i forhold til det man ventet fra godeste Igor. MacDonald skriver at den unge Pierre Boulez buet høylytt på første framføring i Paris. Han holdt visst ikke ut denne blodfattige konservativismen.
Jeg har inntrykk av at verket også i dag blir avskrevet som kjedelig og uinteressant. Jeg synes det er en helt nydelig artig liten sak, med oppgavesatsen "Song" som favoritt.
Nesten alle klarte det: Melodien i konkurransen er kjent som "Oppå fjellet" ("Hu hei, kor er det vel friskt og lett ..."). Jeg kjenner også mer eller mindre vagt igjen flere andre melodier, særlig hovedtemaet i tredje sats vet jeg at jeg har hørt, men jeg makter rett og slett ikke å plassere dem på strak arm. En mistanke jeg har er at samlingen den godeste Vera Stravinskij oppdaget i bruktbutikken var "Norges melodier", hvor Edvard Grieg var redaktør, opprinnelig anonymt. Det stemmer ikke helt med påstanden om at det var ti melodier der, "Norges melodier" er nemlig langt mer omfattende. Men den inneholder vitterlig "Oppå fjellet" og har altså mange arrangement fra Griegs hånd.
Hvis jeg ikke finner noen skikkelig oversikt over hvilke melodier som ligger til grunn og videre analyse av verket, er jeg frista til å leke litt detektiv sjøl, så se ikke helt bort fra at det kommer et notat til om denne ukjente perlen. Filmen ble forresten Oscar-nominert, så den var vel ikke så verst. Den brukbart anerkjente Louis Gruenberg skreiv musikken.
Klar en klassiker.
Det er på tide å utfordre min neppe spesielt store leserskare med en liten konkurranse. Her følger et lite utdrag av et særdeles vakkert stykke musikk. Legg merke til melodien som kommer omtrent femten sekunder ut:
Konkurransen er todelt. Folketonen lyder nok kjent for de fleste til tross for små justeringer og mer utradisjonell harmonisering. Kjenner du den igjen? Utfordring nummer to, som jeg anser som temmelig vanskelig, går ut på å identifisere komponisten. Får du til dét blir jeg imponert, og jeg lover både heder og ære. Det er lov å gjette!
Enten du får til begge spørsmål eller ikke, send ditt svar til: pladask [krøllalfa] gmail [punktum] com
Svaret kommer om nøyaktig en stund. :-)
Oppdatering: Nå fungerer avspilleren også i Internet Explorer.
Konkurransen er todelt. Folketonen lyder nok kjent for de fleste til tross for små justeringer og mer utradisjonell harmonisering. Kjenner du den igjen? Utfordring nummer to, som jeg anser som temmelig vanskelig, går ut på å identifisere komponisten. Får du til dét blir jeg imponert, og jeg lover både heder og ære. Det er lov å gjette!
Enten du får til begge spørsmål eller ikke, send ditt svar til: pladask [krøllalfa] gmail [punktum] com
Svaret kommer om nøyaktig en stund. :-)
Oppdatering: Nå fungerer avspilleren også i Internet Explorer.
fredag 3. oktober 2008
Rariteter, raringer og rare ting i musikk, del 1: Venstrehåndsarbeid.
Dette blir forhåpentligvis første del i en slags artikkelserie.
Da jeg sjøl begynte å få øynene opp for klassisk musikk, hadde jeg kanskje hørt om noe sånt som ti komponister. Man kan fort få en følelse av at kunstmusikken (som er et bedre begrep på dette musikkfeltet) hovedsakelig består av Bach, Mozart, Beethoven, Tsjajkovskij og en håndfull til. U- og heldigvis er det selvsagt langt verre enn dét. Poenget er at man på en måte aldri blir helt innvidd i denne enorme litteraturen.
Det fine med dette er at det hele tiden er noe rart og spennende å oppdage og sette seg inn i. Jeg skal begynne med å fortelle om en slik ting, nemlig den pianistiske motpart til de paralympiske leker. En sjanger de færreste vet eksisterer.
Du har sikkert hørt om Ludwig Wittgenstein, han derre filosofen og mattenerden. Han kan jeg ikke så mye om, men jeg vet litt om den to år eldre broren, Paul (bildet), og det er naturlig å begynne med ham når man skal snakke om venstrehåndsmusikk:
Som ung gutt var Paul Wittgenstein (1887–1961) så heldig å få oppleve at store og geniale komponister som Brahms, Mahler og Richard Strauss kom på besøk, og han ble etter hvert temmelig flink til å spille piano. Han rakk å skaffe seg et respektabelt omdømme som aspirerende musiker før første verdenskrig brøt ut, og Paul ble kalt inn til å kjempe.
Krigen skulle bli et gedigent vendepunkt i livet hans. Pianisten ble nemlig såret i Polen og måtte amputere høyre hånd. Et hardt slag for en musiker på en tid uten NAV og attføring og omplassering. Wittgenstein var imidlertid en stabeis og bestemte seg imponerende nok for å fortsette å spille piano.
Historien og pågangsmotet vakte både sympati og oppsikt, og mens Paul øvde som en gal – og sikkert spilte de få venstrehåndsverkene som allerede eksisterte – sørget en rekke komponister for nye komposisjoner på løpende band. Britten, Hindemith, nevnte Strauss, Ravel og Prokofjev var blant gigantene som skreiv spesialtilpasedde verker til Paul. I tillegg omarbeidet han en hel del stykker på egen hånd (hi, hi). Slik gikk det til at en hittil nesten ikke-eksisterende sjanger plutselig eksploderte, og her følger fire fine smakebiter:
Maurice Ravels klaverkonsert for venstre hånd er nok det mest berømte enhendte musikkstykket som er skrevet. Det er utvilsomt blant de vakreste. Her er et utdrag, nærmere bestemt kadensen (solopartiet):
Sjukt fin musikk, hæ? Tanken hans var visstnok at publikum aldri må få en følelse av at mer kan oppnås med begge hender – et ambisiøst mål. I hvilken grad han fikk til dét kan alltids diskuteres, men det høres iallfall temmelig musikalsk fullverdig.
Noe av det fineste og kanskje det aller mest velskrevne jeg har hørt for venstre hånd er denne etyden av den relativt lite kjente russeren Feliks Blumenfeljd (1863–1931), her framført av den heller ikke grusomt berømte italienske Sandro Russo:
En annen russer – som jeg sikkert kommer til å prøve å skrive mer om – Aleksandr Skrjabin (1872–1915), skreiv et preludium og en nocturne (op. 9) basert på to russiske folkemelodier: "Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist" og "Drøm under et bjørketre". Sistnevnte parafrase kommer her, i en ikke altfor bra tolkning:
En rekke venstrehåndsstykker som har blitt ganske populære de siste tiåra kommer fra polakken Leopold Godowsky (1870–1930) sine studier over Chopins etyder. Spol fram til 3:45 for å se venstrehåndsutgaven av den berømte revolusjonsetyden, her framført av nok en italiener, Francesco Libetta (som var i Trondheim for ikke så lenge siden).
Så, hva med høyrehåndsmusikken? Den eksisterer (Godowsky har for eksempel noe), men omfanget er mikroskopisk i forhold. Det er ikke bare tilfeldig, venstrehånda er nemlig rett og slett bedre konstruert til formålet. Hovedkorpusen av det klassiske repertoaret består i grove trekk av musikk med en melodi på topp og et akkompagnement under. Den naturlige styrken i tommelen, førligheten sammenlikna med lillefingeren samt den store spennvidden mellom tommelen og resten av hånda er et fortrinn.
Det går en fin linje mellom formidling og forfengelighet i framførelsen av slik musikk. På Igudesman & Joo-konserten i Frimurerlosjen her i Trondheim for en stund siden ble det gjort en gimmick av Skrjabin-nocturnen da den ble spilt der. Det var i grunnen bare morsomt, og jeg er ingen snobb slik sett, men Wittgenstein (og andres lignende) historie utgjør absolutt en ekstra tragisk dimensjon i denne musikken når man tenker over hvor mye smerte som ligger bak mye av den.
(Her er forresten en flott side tilegnet pianomusikk for venstre hånd alene.)
Da jeg sjøl begynte å få øynene opp for klassisk musikk, hadde jeg kanskje hørt om noe sånt som ti komponister. Man kan fort få en følelse av at kunstmusikken (som er et bedre begrep på dette musikkfeltet) hovedsakelig består av Bach, Mozart, Beethoven, Tsjajkovskij og en håndfull til. U- og heldigvis er det selvsagt langt verre enn dét. Poenget er at man på en måte aldri blir helt innvidd i denne enorme litteraturen.
Det fine med dette er at det hele tiden er noe rart og spennende å oppdage og sette seg inn i. Jeg skal begynne med å fortelle om en slik ting, nemlig den pianistiske motpart til de paralympiske leker. En sjanger de færreste vet eksisterer.
Du har sikkert hørt om Ludwig Wittgenstein, han derre filosofen og mattenerden. Han kan jeg ikke så mye om, men jeg vet litt om den to år eldre broren, Paul (bildet), og det er naturlig å begynne med ham når man skal snakke om venstrehåndsmusikk:
Som ung gutt var Paul Wittgenstein (1887–1961) så heldig å få oppleve at store og geniale komponister som Brahms, Mahler og Richard Strauss kom på besøk, og han ble etter hvert temmelig flink til å spille piano. Han rakk å skaffe seg et respektabelt omdømme som aspirerende musiker før første verdenskrig brøt ut, og Paul ble kalt inn til å kjempe.Krigen skulle bli et gedigent vendepunkt i livet hans. Pianisten ble nemlig såret i Polen og måtte amputere høyre hånd. Et hardt slag for en musiker på en tid uten NAV og attføring og omplassering. Wittgenstein var imidlertid en stabeis og bestemte seg imponerende nok for å fortsette å spille piano.
Historien og pågangsmotet vakte både sympati og oppsikt, og mens Paul øvde som en gal – og sikkert spilte de få venstrehåndsverkene som allerede eksisterte – sørget en rekke komponister for nye komposisjoner på løpende band. Britten, Hindemith, nevnte Strauss, Ravel og Prokofjev var blant gigantene som skreiv spesialtilpasedde verker til Paul. I tillegg omarbeidet han en hel del stykker på egen hånd (hi, hi). Slik gikk det til at en hittil nesten ikke-eksisterende sjanger plutselig eksploderte, og her følger fire fine smakebiter:
Maurice Ravels klaverkonsert for venstre hånd er nok det mest berømte enhendte musikkstykket som er skrevet. Det er utvilsomt blant de vakreste. Her er et utdrag, nærmere bestemt kadensen (solopartiet):
Sjukt fin musikk, hæ? Tanken hans var visstnok at publikum aldri må få en følelse av at mer kan oppnås med begge hender – et ambisiøst mål. I hvilken grad han fikk til dét kan alltids diskuteres, men det høres iallfall temmelig musikalsk fullverdig.
Noe av det fineste og kanskje det aller mest velskrevne jeg har hørt for venstre hånd er denne etyden av den relativt lite kjente russeren Feliks Blumenfeljd (1863–1931), her framført av den heller ikke grusomt berømte italienske Sandro Russo:
En annen russer – som jeg sikkert kommer til å prøve å skrive mer om – Aleksandr Skrjabin (1872–1915), skreiv et preludium og en nocturne (op. 9) basert på to russiske folkemelodier: "Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist" og "Drøm under et bjørketre". Sistnevnte parafrase kommer her, i en ikke altfor bra tolkning:
En rekke venstrehåndsstykker som har blitt ganske populære de siste tiåra kommer fra polakken Leopold Godowsky (1870–1930) sine studier over Chopins etyder. Spol fram til 3:45 for å se venstrehåndsutgaven av den berømte revolusjonsetyden, her framført av nok en italiener, Francesco Libetta (som var i Trondheim for ikke så lenge siden).
Så, hva med høyrehåndsmusikken? Den eksisterer (Godowsky har for eksempel noe), men omfanget er mikroskopisk i forhold. Det er ikke bare tilfeldig, venstrehånda er nemlig rett og slett bedre konstruert til formålet. Hovedkorpusen av det klassiske repertoaret består i grove trekk av musikk med en melodi på topp og et akkompagnement under. Den naturlige styrken i tommelen, førligheten sammenlikna med lillefingeren samt den store spennvidden mellom tommelen og resten av hånda er et fortrinn.
Det går en fin linje mellom formidling og forfengelighet i framførelsen av slik musikk. På Igudesman & Joo-konserten i Frimurerlosjen her i Trondheim for en stund siden ble det gjort en gimmick av Skrjabin-nocturnen da den ble spilt der. Det var i grunnen bare morsomt, og jeg er ingen snobb slik sett, men Wittgenstein (og andres lignende) historie utgjør absolutt en ekstra tragisk dimensjon i denne musikken når man tenker over hvor mye smerte som ligger bak mye av den.
(Her er forresten en flott side tilegnet pianomusikk for venstre hånd alene.)
Notat nummer to. Haust.
Eg trur eg skreiv noko om haustfargane i det første notatet i den første bloggen, og det viser seg at dei dukkar opp i Trondheim òg. Det er skitfint, og framleis ikkje så fole kaldt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)