fredag 3. oktober 2008

Rariteter, raringer og rare ting i musikk, del 1: Venstrehåndsarbeid.

Dette blir forhåpentligvis første del i en slags artikkelserie.

Da jeg sjøl begynte å få øynene opp for klassisk musikk, hadde jeg kanskje hørt om noe sånt som ti komponister. Man kan fort få en følelse av at kunstmusikken (som er et bedre begrep på dette musikkfeltet) hovedsakelig består av Bach, Mozart, Beethoven, Tsjajkovskij og en håndfull til. U- og heldigvis er det selvsagt langt verre enn dét. Poenget er at man på en måte aldri blir helt innvidd i denne enorme litteraturen.

Det fine med dette er at det hele tiden er noe rart og spennende å oppdage og sette seg inn i. Jeg skal begynne med å fortelle om en slik ting, nemlig den pianistiske motpart til de paralympiske leker. En sjanger de færreste vet eksisterer.

Du har sikkert hørt om Ludwig Wittgenstein, han derre filosofen og mattenerden. Han kan jeg ikke så mye om, men jeg vet litt om den to år eldre broren, Paul (bildet), og det er naturlig å begynne med ham når man skal snakke om venstrehåndsmusikk:

Som ung gutt var Paul Wittgenstein (1887–1961) så heldig å få oppleve at store og geniale komponister som Brahms, Mahler og Richard Strauss kom på besøk, og han ble etter hvert temmelig flink til å spille piano. Han rakk å skaffe seg et respektabelt omdømme som aspirerende musiker før første verdenskrig brøt ut, og Paul ble kalt inn til å kjempe.

Krigen skulle bli et gedigent vendepunkt i livet hans. Pianisten ble nemlig såret i Polen og måtte amputere høyre hånd. Et hardt slag for en musiker på en tid uten NAV og attføring og omplassering. Wittgenstein var imidlertid en stabeis og bestemte seg imponerende nok for å fortsette å spille piano.

Historien og pågangsmotet vakte både sympati og oppsikt, og mens Paul øvde som en gal – og sikkert spilte de få venstrehåndsverkene som allerede eksisterte – sørget en rekke komponister for nye komposisjoner på løpende band. Britten, Hindemith, nevnte Strauss, Ravel og Prokofjev var blant gigantene som skreiv spesialtilpasedde verker til Paul. I tillegg omarbeidet han en hel del stykker på egen hånd (hi, hi). Slik gikk det til at en hittil nesten ikke-eksisterende sjanger plutselig eksploderte, og her følger fire fine smakebiter:

Maurice Ravels klaverkonsert for venstre hånd er nok det mest berømte enhendte musikkstykket som er skrevet. Det er utvilsomt blant de vakreste. Her er et utdrag, nærmere bestemt kadensen (solopartiet):



Sjukt fin musikk, hæ? Tanken hans var visstnok at publikum aldri må få en følelse av at mer kan oppnås med begge hender – et ambisiøst mål. I hvilken grad han fikk til dét kan alltids diskuteres, men det høres iallfall temmelig musikalsk fullverdig.

Noe av det fineste og kanskje det aller mest velskrevne jeg har hørt for venstre hånd er denne etyden av den relativt lite kjente russeren Feliks Blumenfeljd (1863–1931), her framført av den heller ikke grusomt berømte italienske Sandro Russo:



En annen russer – som jeg sikkert kommer til å prøve å skrive mer om – Aleksandr Skrjabin (1872–1915), skreiv et preludium og en nocturne (op. 9) basert på to russiske folkemelodier: "Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist" og "Drøm under et bjørketre". Sistnevnte parafrase kommer her, i en ikke altfor bra tolkning:



En rekke venstrehåndsstykker som har blitt ganske populære de siste tiåra kommer fra polakken Leopold Godowsky (1870–1930) sine studier over Chopins etyder. Spol fram til 3:45 for å se venstrehåndsutgaven av den berømte revolusjonsetyden, her framført av nok en italiener, Francesco Libetta (som var i Trondheim for ikke så lenge siden).



Så, hva med høyrehåndsmusikken? Den eksisterer (Godowsky har for eksempel noe), men omfanget er mikroskopisk i forhold. Det er ikke bare tilfeldig, venstrehånda er nemlig rett og slett bedre konstruert til formålet. Hovedkorpusen av det klassiske repertoaret består i grove trekk av musikk med en melodi på topp og et akkompagnement under. Den naturlige styrken i tommelen, førligheten sammenlikna med lillefingeren samt den store spennvidden mellom tommelen og resten av hånda er et fortrinn.

Det går en fin linje mellom formidling og forfengelighet i framførelsen av slik musikk. På Igudesman & Joo-konserten i Frimurerlosjen her i Trondheim for en stund siden ble det gjort en gimmick av Skrjabin-nocturnen da den ble spilt der. Det var i grunnen bare morsomt, og jeg er ingen snobb slik sett, men Wittgenstein (og andres lignende) historie utgjør absolutt en ekstra tragisk dimensjon i denne musikken når man tenker over hvor mye smerte som ligger bak mye av den.

(Her er forresten en flott side tilegnet pianomusikk for venstre hånd alene.)

3 kommentarer:

Alfred Qaida sa...

Kudos samt mæd pråps for ny blogg. Eg fikk lyst til å lage eit venstrehandsorkester etter å ha lese dette. Med eit kor som berre brukar venstre lunge når dei syng.

Eg forestiller meg at det må ha vore store gnisningar mellom dei som faktisk mangla høgra hand og dei som berre valte å bruke den venstre. Enkelte "venstreradikale" puritanarar kappa sikkert av seg høgrearma for å bli godtatt av miljøet.
Kva veit du om dette? Og kva meiner kyrkja om denne nye utfordrande musikken?

OleDole sa...

Når jeg skriver, skriver jeg med begge hender, men det hender jeg skriver med en hånd, og spesielt med blyant eller penn. Det jeg da skriver er mye mer utilgjengelig for utenomverdenen, faktisk så sært og langt fra flytende som det kan bli at jeg stort sett lar være. Den tida vi måtte bruke noe som het fyllepenn - og da MÅTTE vi virkelig - var det flyt, skal jeg si deg. Og da snakker jeg ikke om språk, men skrift. At språket er blitt mer utflytende enn skrifta med tida, sier a) litt om tida, b) litt om meg og c) aller mest om keyboardteknikken min, i den engelskspråklige forståelsen av ordet. D) sier likevel aller mest om PC'ens reddende funksjon for det skrevne. Tenk på hvor lang tid munkene i klostrene brukte på å blogge lenge før bloggingne var påtenkt...

Kjell sa...

Men du verden så mye mer konsist folk skrev før tastaturet.