tirsdag 4. november 2008

Den lille musikkteoretiker: Radbrekking med kvintsirkelen

I forrige notat om musikksvindel var jeg innom kvintsirkelen, et av fundamentene i musikkteori. Wikipedia får ta seg av forklaringen av den, men kort sagt kan den være et flott og effektfullt kompositorisk grep på den ene siden, og et billig knep på den andre. Tøyd til det ytterste kan den også gi et ganske sprøtt og morsomt resultat.

Ta de fire siste taktene fra "Lille Petter Edderkopp". De kan fint harmoniseres med to akkorder, og vi holder oss i C-dur:


Lytteeksempel:





Dette kan vi kanskje kalle det mest banale derivatet av kvintsirkelen. Det er simpelt som det kan bli, men/og det funker.

I nevnte forrige post ga jeg tre eksempler på tradisjonell kvintsirkelbruk ("Caccinis" Ave Maria, "Autumn Leaves" og "I Will Survive") – den såkalt tonale (eller diatoniske) kvintsirkelen. Alle akkordene er derivert fra et gitt skalamateriale (i vårt tilfelle består alle akkordene av toner fra C-dur-skalaen og er dermed "i slekt" med C-dur). Slik mister man aldri toneartsfølelsen, og vil på en måte alltid hjem. Den samme logikken (men naturligvis omgjort til dur) passer brukbart over en aldri så liten radbrekking av melodieksemplet vårt:


Lytteeksempel:





(Merk at jeg bruker internasjonale akkordsymboler i eksemplene – B tilsvarer altså H)

Det lyder kanskje litt i overkant kunstnerisk for å være en barnesang, men det klinger ikke så verst. Vi klarer å holder oss til treklanger og akkordene inntrer nokså logisk med tilnærmet én akkord per taktslag, med unntak av Bdim, som følgelig høres litt malplassert ut.

Vi er ikke fornøyd med å radbrekke Petter Edderkopp, la oss mose ham skikkelig. En bokstavelig og fullstendig kvintsirkelprogresjon, med akkordskifter i reine kvinter, inntrer sjelden i praktisk musikalsk bruk. Vi snakker om den såkalt reale (eller kromatiske) kvintsirkel. Tonalitetsfølelsen forsvinner ganske øyeblikkelig (eventuelt flytter seg hele tiden).

Jeg ble brukbart fornøyd med dette eksperimentet, hvor jeg følger en fullstendig kvintsirkelprogresjon med en ny akkord for hver eneste tone. Jeg har vært nødt til å være litt kreativ med akkordene her og der, men merk at akkordsymbolene er en komplett vertikal analyse; ingen informasjon er altså utelatt.


Lytteeksempel:





Stakkars Petter. De groveste utskeielsene finner vi i Ab+5, hvor vi må la meloditonen bli en forstørret kvint (E), og i B7sus4, hvor vi tillater en forholdningstone (E igjen) i melodien. Bb9 er i grenseland, mens Ebmaj7 og G7add13 etter min mening er mer på det tørre.

Det høres temmelig spesielt ut; egentlig ganske parodisk. Man får kontrasten mellom den enkle og supertonale melodien, og det vinglende og svimle harmoniske underlaget. Likevel faller det på en måte på plass og gir inntrykk av å følge en viss logikk.

(Lytteeksemplene er generert av Sibelius og ikke ment å være fine å høre på :-) )

1 kommentar:

Kjell sa...

Bravo! Det lønte seg altså å sende deg på musikkskole.

Litt apropos «Ut mot havet» også? (Det andre eksempelet.)

Da han lærte meg å spille gitar, påstod Tommy at jeg på død og liv ville gjøre alle sanger til ei vise ettersom jeg slengte på sjuere i utide. Her har du overgått mine våteste tallfantasier. Jazzpolitiet er koblet inn.

[Skriptet skal for øvrig ha meg til å skrive «oxedenge» for å vise at jeg ikke er en bot.]