I dag har jeg brukt noen timer på YouTube, og kom plutselig borti en rekke videoer med Katherine Jenkins, en walisisk crossover-mezzosopran med en tvilsom stemme, men et udiskutabelt utseende – en sikker suksessoppskrift. Uansett: Jeg fant denne videoen og gjettet ut fra tittelen – «Ave Maria» – at jeg skulle få høre Schuberts vakre sang.
Men nei, den var visst skrevet av en Caccini, og åpningen slo meg fra første sekund som en sær moll-pastisje over Bachs første preludium i C-dur fra Det veltempererte klaver, og derfra gikk naturligvis tankene straks til Gounod sin – ja, nettopp – Ave Maria, som er mer som en obligatstemme over nevnte preludium. Lytt og sammenlikn åpningstaktene, og legg samtidig merke til hvor vakkert det er i forhold (Merk at det er veldig lav lyd på opptaket):
Tilbake til den godeste Caccini: Greit, idéen om å skrive en moderne Ave Maria som en Hommage à Gounod er ok. Men resultatet klinger relativt kjedelig i mine ører: Hele greia er en lang, søtladen melodilinje over kvintsirkelen. Og hvem i alle dager er denne Caccini?
Wikipedia forteller meg om tre komponerende Caccinier. Problemet er bare at alle døde midt på 1600-tallet. Bach ble født i 1685, og begynte så vidt vi vet ikke å komponere før han begynte å leve. Og ingen av dem har i hvert fall hørt Gounods verk som kom enda noen århundrer seinere. Den opplagte allusjonen til Bach og Gounod må antakelig tilskrives Jenkins' arrangør.
Men det er et større problem som gjør det hele veldig suspekt: Dette er åpenbart ikke barokkmusikk. Både melodikk og harmonikk må være av nyere dato. Det faller gjennom allerede i første takt av melodien. Vi har akkordene: [ fm – bm – Eb – Ab ... ] og melodien, grovt sett: [ Ab – Ab – C – G ... ]. Dette kan vi analysere som: [ fm – bm7 – Eb6 – Abmaj7 ... ]. Dette er jo jazzharmonikk!
Hør f.eks. på «Autumn Leaves» spilt av maestro Bill Evans. Kjenner du igjen akkordrekka?
Og ganske riktig, litt videre søk klarer opp i forvirringen: Musikken er skrevet som seint som rundt 1970 av en russer: Synderen heter Vladimir Vavilov. Han utga sin «Ave Maria» anonymt, og det er uklart hvordan den er blitt koplet med Caccini. Men uskyldig er han neppe: Wikipedia kan fortelle at «He routinely ascribed his own works to other composers, usually Renaissance or Baroque (occasionally from later eras), usually with total disregard of a style that should have been appropriate». Definitivt tilfelle her. Likevel har selv Andrea Bocelli framført den, kreditert Caccini.
Jeg lurer på om Vavilov var en mislykket kunstforfalsker eller bare eksentrisk. Noen god svindler kan han iallfall ikke ha vært: Wikipedia forteller at han var lutfattig da han døde av kreft i 1973, fem år før utgivelsen av følgende låt, som «Caccinis Ave Maria» smått ironisk først minte meg om, og som blir slutten på denne historien:
2 kommentarer:
Haha, flott tanke- og musikkrekke! Vavilov, Fafiloff, Foffiloffo. Mer eller mindre bevisst feilkreditering er et tegn på sløvsinn og dårlig moral.
Kroneksempelet er kanskje Remo Giazottos «arrangement» av Tomaso Albinoni, adagioen i g-moll?
Ellers var visst Fritz Kreisler kjent for å komponere pastisjer som ble tatt for god fisk til han selv i 1935 avslørte at de var hans fra bunnen av.
Ja, Albinoni-adagioen burde jeg jo egentlig nevnt! Til gjengjeld er den a) fin, og b) noenlunde stilriktig.
Kanskje er slike tilfeller et symptom på det jeg snakka om her en dag; nemlig at det kan virke tabubelagt å skulle komponere og gi ut musikk i gammel stil med et ønske om at folk skal høre på det fordi det er bra musikk – ikke fordi det er et slags eksperiment eller bare en kuriositet.
Takk for indspelet!
Legg inn en kommentar