Stian Carstensen er en mann og en musiker jeg beundrer på mange måter. Han er blant de profesjonelle musikerne jeg har overvært flest konserter med – åtte som jeg kan komme på, og i forskjellig setting hver gang – man går ikke lei med det første.
Jeg så ham seinest sammen med Farmers Market (hvis du ennå ikke har fått opp gluggene for dette fantastiske orkestret har du en jobb å gjøre :-) ) og TrondheimSolistene [sic!] på Dokkhuset i Trondheim, hvor han blant annet, som han pleier å gjøre, framførte sin «Salme til trekkspillets fremme, særlig i de urbane strøk av Norge». Jeg har ikke funnet denne publikumsvinnende perlen noe annet sted på nettet, så jeg tar meg den frihet å bringe den her – i sin helhet – i form av et utdrag fra et nettradioopptak jeg gjorde av «Ukas P2-artist» 1. august 2005.
Forhåpentlig har Stian meg tilgitt. Opptaket har vært tilgjengelig på NRK Nettradio i lang tid (og er det muligens ennå), og den er for fin til å ikke ligge tilgjengelig for almuen. Til glede for gamle og unge lesere har jeg transkribert og lagt ved teksten, samt komponistens muntlige introduksjon fra samme radioprogram – kanskje i overkant ordrett gjengitt, men pytt:
«... Jo, jeg fikk et brev som det sto NTL på, og som alle nordmenn vet så betyr det Norske Trekkspilleres Landsforbund ... Og da jeg åpna brevet etterpå så jeg det at det sto som følger: Vi i NTL er bekymret over trekkspillets fremtid i Norge fordi ... asså, trekkspillinteressen, den er litt på hell, da. Noe som kanskje har med det å gjøre at det er blitt så mange danseband som spiller svensktopp i stedet for pols og sånne ting. Så de ville gjerne ha meg med i en komité til trekkspillets fremme, særlig i de urbane strøk av Norge.
Så tenkte jeg det at det høres jo veldig gøy ut, det, men jeg tror jeg ikke har tid til å sitte i den komitéen, så tenkte jeg ... kanskje jeg skal skrive en sang, altså la kunsten tale, og lage en liten propagandasang for trekkspillets fremme nettopp i de urbane strøk av Norge. Så da lagde jeg en liten sang, da. Jeg tenkte det at for å nå ut til flest mulig i fedrelandet, og siden vi nå er styrt av en ytterliggående religiøs sekt for tiden (Kjell Magne Bondeviks andre regjering, red. anm.), så tenkte jeg at jeg må jo lage en salme, og da lagde jeg: ...»
Salme til trekkspillets fremme, særlig i de urbane strøk av Norge
Tekst og melodi: Stian Carstensen
Lytt:
Det fins mange instrumenter en kan velge i:
harpe, siter, bratsj, basun, fagott og batteri
Mitt valg ble trekkspill, populært fra Finnskogen til Sogn
Forhatt av Grieg og Bromann
Elsket av det norske folk i campingvogn
Ja da, jeg har valgt instrumentenes sorte får
Veier tretten kilo, hviler lett på mine lår
Min fordel er at jeg kan ta det med meg hvor jeg går
Ikke fasjonabelt, men dog transportabelt
I provinsen er det trekkspillet som rår
Ref.: Titano, vi priser deg
Ha takk for at du viser veg
Ditt korstog er av høyeste rang
Så vi kan nyte belg i solnedgang
Instrumentets korpus blir av belgen delt i to
Bass, diskant, registre, reimer ... er det mer, mon tro?
Tohundreogfjorten knapper er det her med stort og smått
De til høyre minner litt om Non Stop
mens de andre ligner mest på Knott
La meg demonstrere trekkspillets repertoar
Det fins ingen grenser: jenka, jazz og janitsjar
Vals og tango, jitterbug, barokk og symfoni
Et vell av muligheter, glem horn og trompeter
Trekkspillet er kommet for å bli
Ref.
Det fins soss og snobber i ethvert musikalsk sjikt
som ser det som en oppgave og hellig plikt
å håne belgens laug fordi de ikke kan fordra
at trekkspill faktisk appellerer mest til folk på grasrota
Nordmenn flest bør feire dette flotte fenomen
Funnet opp i Tyskland cirka 1881
Et pustende organ med flere tusen deler i
Ja, solid og mekanisk, praktisk og akustisk
Klangrikt, vakkert, ren og skjær magi
Ref.: Titano, vi priser deg
Ha takk for at du viser veg
Ditt korstog er av høyeste rang
Så vi kan nyte belg i solnedgang
Gang på gang
Så vi kan nyte belg i solnedgang
Gang på gang
Så vi kan velge helg med belg i solnedgang
torsdag 20. november 2008
fredag 7. november 2008
Topp ti: Fineste komponistnavn
Blogg nummer to presenterer sin første topp ti-kåring, slik alle blogger med respekt for seg selv gjennomfører fra tid til annen. Jeg har gått gjennom diverse lister og oppslagsverk på jakt etter de fineste komponistnavnene. Til dette arbeidet har den flotte databasen classical-composers.org vært til stor hjelp. Kos deg!
Først en liten apetittvekker: Her er alle som av en eller annen grunn ikke nådde helt opp, men som jeg likevel av en eller annen grunn synes fortjener å bli nevnt:
Claude Bolling (for kjent, har for øvrig skrevet noe knalltøff musikk), Rudolf Bibl (bare en E unna), Ernst Bacon, Hans Erich Apostel, Anton Cajetan Adlgasser (også en E unna), Randol Alan Bass, Milos Bok, Bernhard Gal, Claude Champagne, Jordi Vives I Batlle (hva i alle dager?!), William Crotch, Claude Engel, Karl Pilss (kald pils), mannskorfavoritten Karl Crebs (kald kreps), Gottfried Finger, Eric Funk, Henry Gardiner, Vinko Globokar (uforklarlig fin), Gert-Jan Greven (veldig fin, kom nesten med på lista), Adolphus Hailstork, Friedrich Kalkbrenner, Reinhard Keiser, Jakob Kleinknecht, William Kraft, Uroš Krek, Georg Kröll, Jos Kunst, Arthur Levering, Ester Mägi, Karl Marx (helt sant!), Casey Mongoven (en hårsbredd fra å komme på lista), Renato Parodi, George Perle, Leonel Power, Piet Post, Schulamit Ran, Christopher Shaver, Noam Sheriff, Vladislav Shoot, Jean-Baptiste Stuck, Max von Schillings (en personlig favoritt), Fisher Tull, Hermann Unger, Charles-Emile Waldteufel, Ermanno Wolf-Ferrari, Marcel Bitsch, Benedictus Buns og til slutt Lajos Papp.
Så til de ti beste:
10. Florian Gassmann (1729–1774)
Et lite flatterende navn, men desto mer flatulerende (kabam-tsssj), og kanskje også passende for en pionér innen opera buffa (komisk opera). Han var ansatt som keiserens kammerkomponist i Wien til han døde og ble avløst av Antonio Salieri, som helt sikkert drepte Gassmann for å få jobben. Han hadde også en datter med et litt artig navn om man uttaler det på engelsk; Anna Fux.
9. Manbang Yi (født 1945)
Ok, det er kanskje litt juks med asiatiske navn, de er jo så rare uansett. Men fornavnet til denne koreanske samtidskomponisten falt jeg pladask for.
8. Jean-Henri d'Anglebert (1629–1691)
Uttales "Danglebær". Så mye mer er det ikke å si om denne uheldige franskmannen.
7. Adolf Angst (født 1920)
Enkelt og greit. Det er lite informasjon å finne om denne fyren; jeg vet ikke engang om han fremdeles er i live. Hvis han er det, ser jeg for meg at han sitter i en haug av noter og biter negler.
6. Spyridon Xyndas (1812–1896)
Ved første øyekast ser det kanskje ikke navnet til denne grekeren så spesielt ut, men prøv å si det høyt: "Spyr i do'n". Kanskje i overkant simpelt, men det hjelper at han også hadde et helt utrolig skjegg:
5. Paul Pisk (1893–1990)
En vidunderlig alliterasjon og et herlig etternavn sikrer østerrikske Paul Amadeus Pisk femteplassen. Som den gode wiener han var tok han timer hos blant andre Arnold Schönberg og emigrerte også til USA i likhet med sin læremester. Blant komponistene som har studert under Pisken finner vi Samuel Adler. Selv hadde jeg tenkt meg om mer enn et par ganger før jeg hadde oppsøkt denne etter alt å dømme sadistiske pedagogen.
4. Moses Pergament (1893–1977)
Fantastisk navn, og nesten like fantastisk: han er faktisk svensk. Det forklarer absolutt ingenting at han er finskfødt, men Grove Dictionary of Music kan opplyse at han er av jødisk opphav, og da er det kanskje lettere å forstå opprinnelsen til dette herlig historiskklingende navnet. Likevel gir vi Moses en fullt fortjent fjerdeplass. Hans mest sentrale verk er visstnok en koralsymfoni ved navn "Den judiska sången".
3. Louis-François Dauprat (1787–1868)
Ikke personen man innleder lange samtaler med; forhåpentligvis lot han musikken snakke, som man sier. Komponisten var også professor i horn ved Paris-konservatoriet og skreiv et monumentalt trebinds verk om hornspill. Sikkert veldig interessant ut fra forfatterens navn å dømme.
2. João Domingos Bomtempo (1775–1842)
Her har vi sannsynligvis et av de minst tillitsvekkende navnene en musiker kan ha. Portugiseren må likevel ha hatt en viss rytmisk sans, for han gjorde suksess både som komponist, pianist og pedagog. Han har en imponerende verkliste å vise til, med et rekviem som høydepunkt, skal vi tro Wikipedia. Jeg har likevel til gode å høre noe han har skrevet, og synes fremdeles det mest imponerende ved ham er navnet, samt at vi ut fra bildet til høyre kan dedusere at Bomtempo var en fjern slektning av Dan Børge Akerø. Vel fortjent andreplass!
Og så, vinneren:
1. Oliphant Chuckerbutty (1884–1960)
Ingen tvil; første plass i kåringen av beste komponistnavn går til Soorjo Alexander William Oliphant Chuckerbutty, som ubegripelig nok valgte å bare smykke seg med navnet Oliphant Chuckerbutty. Prisen han må betale for dét er at alle tror det er snakk om en fiktiv person eller et sært pseudonym, men personen har virkelig eksistert, og det er et helt reelt navn. Den gode Oliphant var – ved siden av å komponere og å gå rundt med et av verdens rareste navn – både kino- og kirkeorganist. Som komponist er ikke briten så fryktelig kjent, men orgelstykket "Pæan" er visstnok en del spilt.
Heldigvis blir uansett ikke Chuckerbutty-navnet glemt med det første: Den neglisjerte komponisten har vært så heldig å få Englands eneste profesjonelle ocarina-kvartett oppkalt etter seg. Vi gratulerer, og legger ved og avslutter med denne videoen av Chuckerbutty-kvartettens framførelse av det berømte temaet fra Schuberts ørretkvartett:
Først en liten apetittvekker: Her er alle som av en eller annen grunn ikke nådde helt opp, men som jeg likevel av en eller annen grunn synes fortjener å bli nevnt:
Claude Bolling (for kjent, har for øvrig skrevet noe knalltøff musikk), Rudolf Bibl (bare en E unna), Ernst Bacon, Hans Erich Apostel, Anton Cajetan Adlgasser (også en E unna), Randol Alan Bass, Milos Bok, Bernhard Gal, Claude Champagne, Jordi Vives I Batlle (hva i alle dager?!), William Crotch, Claude Engel, Karl Pilss (kald pils), mannskorfavoritten Karl Crebs (kald kreps), Gottfried Finger, Eric Funk, Henry Gardiner, Vinko Globokar (uforklarlig fin), Gert-Jan Greven (veldig fin, kom nesten med på lista), Adolphus Hailstork, Friedrich Kalkbrenner, Reinhard Keiser, Jakob Kleinknecht, William Kraft, Uroš Krek, Georg Kröll, Jos Kunst, Arthur Levering, Ester Mägi, Karl Marx (helt sant!), Casey Mongoven (en hårsbredd fra å komme på lista), Renato Parodi, George Perle, Leonel Power, Piet Post, Schulamit Ran, Christopher Shaver, Noam Sheriff, Vladislav Shoot, Jean-Baptiste Stuck, Max von Schillings (en personlig favoritt), Fisher Tull, Hermann Unger, Charles-Emile Waldteufel, Ermanno Wolf-Ferrari, Marcel Bitsch, Benedictus Buns og til slutt Lajos Papp.
Så til de ti beste:
10. Florian Gassmann (1729–1774)
Et lite flatterende navn, men desto mer flatulerende (kabam-tsssj), og kanskje også passende for en pionér innen opera buffa (komisk opera). Han var ansatt som keiserens kammerkomponist i Wien til han døde og ble avløst av Antonio Salieri, som helt sikkert drepte Gassmann for å få jobben. Han hadde også en datter med et litt artig navn om man uttaler det på engelsk; Anna Fux.
9. Manbang Yi (født 1945)
Ok, det er kanskje litt juks med asiatiske navn, de er jo så rare uansett. Men fornavnet til denne koreanske samtidskomponisten falt jeg pladask for.
8. Jean-Henri d'Anglebert (1629–1691)
Uttales "Danglebær". Så mye mer er det ikke å si om denne uheldige franskmannen.
7. Adolf Angst (født 1920)
Enkelt og greit. Det er lite informasjon å finne om denne fyren; jeg vet ikke engang om han fremdeles er i live. Hvis han er det, ser jeg for meg at han sitter i en haug av noter og biter negler.
6. Spyridon Xyndas (1812–1896)Ved første øyekast ser det kanskje ikke navnet til denne grekeren så spesielt ut, men prøv å si det høyt: "Spyr i do'n". Kanskje i overkant simpelt, men det hjelper at han også hadde et helt utrolig skjegg:
5. Paul Pisk (1893–1990)
En vidunderlig alliterasjon og et herlig etternavn sikrer østerrikske Paul Amadeus Pisk femteplassen. Som den gode wiener han var tok han timer hos blant andre Arnold Schönberg og emigrerte også til USA i likhet med sin læremester. Blant komponistene som har studert under Pisken finner vi Samuel Adler. Selv hadde jeg tenkt meg om mer enn et par ganger før jeg hadde oppsøkt denne etter alt å dømme sadistiske pedagogen.
4. Moses Pergament (1893–1977)
Fantastisk navn, og nesten like fantastisk: han er faktisk svensk. Det forklarer absolutt ingenting at han er finskfødt, men Grove Dictionary of Music kan opplyse at han er av jødisk opphav, og da er det kanskje lettere å forstå opprinnelsen til dette herlig historiskklingende navnet. Likevel gir vi Moses en fullt fortjent fjerdeplass. Hans mest sentrale verk er visstnok en koralsymfoni ved navn "Den judiska sången".
3. Louis-François Dauprat (1787–1868)
Ikke personen man innleder lange samtaler med; forhåpentligvis lot han musikken snakke, som man sier. Komponisten var også professor i horn ved Paris-konservatoriet og skreiv et monumentalt trebinds verk om hornspill. Sikkert veldig interessant ut fra forfatterens navn å dømme.
2. João Domingos Bomtempo (1775–1842)Her har vi sannsynligvis et av de minst tillitsvekkende navnene en musiker kan ha. Portugiseren må likevel ha hatt en viss rytmisk sans, for han gjorde suksess både som komponist, pianist og pedagog. Han har en imponerende verkliste å vise til, med et rekviem som høydepunkt, skal vi tro Wikipedia. Jeg har likevel til gode å høre noe han har skrevet, og synes fremdeles det mest imponerende ved ham er navnet, samt at vi ut fra bildet til høyre kan dedusere at Bomtempo var en fjern slektning av Dan Børge Akerø. Vel fortjent andreplass!
Og så, vinneren:
1. Oliphant Chuckerbutty (1884–1960)
Ingen tvil; første plass i kåringen av beste komponistnavn går til Soorjo Alexander William Oliphant Chuckerbutty, som ubegripelig nok valgte å bare smykke seg med navnet Oliphant Chuckerbutty. Prisen han må betale for dét er at alle tror det er snakk om en fiktiv person eller et sært pseudonym, men personen har virkelig eksistert, og det er et helt reelt navn. Den gode Oliphant var – ved siden av å komponere og å gå rundt med et av verdens rareste navn – både kino- og kirkeorganist. Som komponist er ikke briten så fryktelig kjent, men orgelstykket "Pæan" er visstnok en del spilt.
Heldigvis blir uansett ikke Chuckerbutty-navnet glemt med det første: Den neglisjerte komponisten har vært så heldig å få Englands eneste profesjonelle ocarina-kvartett oppkalt etter seg. Vi gratulerer, og legger ved og avslutter med denne videoen av Chuckerbutty-kvartettens framførelse av det berømte temaet fra Schuberts ørretkvartett:
onsdag 5. november 2008
Barokk Obama
Gratulerer! USA har tatt et steg fram og er forhåpentligvis et litt bedre sted i dag. Dessverre har California tatt et SOLID steg tilbake og er et litt verre sted. Men det er i det store og det hele en god dag. :-)
tirsdag 4. november 2008
Den lille musikkteoretiker: Radbrekking med kvintsirkelen
I forrige notat om musikksvindel var jeg innom kvintsirkelen, et av fundamentene i musikkteori. Wikipedia får ta seg av forklaringen av den, men kort sagt kan den være et flott og effektfullt kompositorisk grep på den ene siden, og et billig knep på den andre. Tøyd til det ytterste kan den også gi et ganske sprøtt og morsomt resultat.
Ta de fire siste taktene fra "Lille Petter Edderkopp". De kan fint harmoniseres med to akkorder, og vi holder oss i C-dur:
Lytteeksempel:
Dette kan vi kanskje kalle det mest banale derivatet av kvintsirkelen. Det er simpelt som det kan bli, men/og det funker.
I nevnte forrige post ga jeg tre eksempler på tradisjonell kvintsirkelbruk ("Caccinis" Ave Maria, "Autumn Leaves" og "I Will Survive") – den såkalt tonale (eller diatoniske) kvintsirkelen. Alle akkordene er derivert fra et gitt skalamateriale (i vårt tilfelle består alle akkordene av toner fra C-dur-skalaen og er dermed "i slekt" med C-dur). Slik mister man aldri toneartsfølelsen, og vil på en måte alltid hjem. Den samme logikken (men naturligvis omgjort til dur) passer brukbart over en aldri så liten radbrekking av melodieksemplet vårt:
Lytteeksempel:
(Merk at jeg bruker internasjonale akkordsymboler i eksemplene – B tilsvarer altså H)
Det lyder kanskje litt i overkant kunstnerisk for å være en barnesang, men det klinger ikke så verst. Vi klarer å holder oss til treklanger og akkordene inntrer nokså logisk med tilnærmet én akkord per taktslag, med unntak av Bdim, som følgelig høres litt malplassert ut.
Vi er ikke fornøyd med å radbrekke Petter Edderkopp, la oss mose ham skikkelig. En bokstavelig og fullstendig kvintsirkelprogresjon, med akkordskifter i reine kvinter, inntrer sjelden i praktisk musikalsk bruk. Vi snakker om den såkalt reale (eller kromatiske) kvintsirkel. Tonalitetsfølelsen forsvinner ganske øyeblikkelig (eventuelt flytter seg hele tiden).
Jeg ble brukbart fornøyd med dette eksperimentet, hvor jeg følger en fullstendig kvintsirkelprogresjon med en ny akkord for hver eneste tone. Jeg har vært nødt til å være litt kreativ med akkordene her og der, men merk at akkordsymbolene er en komplett vertikal analyse; ingen informasjon er altså utelatt.
Lytteeksempel:
Stakkars Petter. De groveste utskeielsene finner vi i Ab+5, hvor vi må la meloditonen bli en forstørret kvint (E), og i B7sus4, hvor vi tillater en forholdningstone (E igjen) i melodien. Bb9 er i grenseland, mens Ebmaj7 og G7add13 etter min mening er mer på det tørre.
Det høres temmelig spesielt ut; egentlig ganske parodisk. Man får kontrasten mellom den enkle og supertonale melodien, og det vinglende og svimle harmoniske underlaget. Likevel faller det på en måte på plass og gir inntrykk av å følge en viss logikk.
(Lytteeksemplene er generert av Sibelius og ikke ment å være fine å høre på :-) )
Ta de fire siste taktene fra "Lille Petter Edderkopp". De kan fint harmoniseres med to akkorder, og vi holder oss i C-dur:
Lytteeksempel:
Dette kan vi kanskje kalle det mest banale derivatet av kvintsirkelen. Det er simpelt som det kan bli, men/og det funker.
I nevnte forrige post ga jeg tre eksempler på tradisjonell kvintsirkelbruk ("Caccinis" Ave Maria, "Autumn Leaves" og "I Will Survive") – den såkalt tonale (eller diatoniske) kvintsirkelen. Alle akkordene er derivert fra et gitt skalamateriale (i vårt tilfelle består alle akkordene av toner fra C-dur-skalaen og er dermed "i slekt" med C-dur). Slik mister man aldri toneartsfølelsen, og vil på en måte alltid hjem. Den samme logikken (men naturligvis omgjort til dur) passer brukbart over en aldri så liten radbrekking av melodieksemplet vårt:
Lytteeksempel:
(Merk at jeg bruker internasjonale akkordsymboler i eksemplene – B tilsvarer altså H)
Det lyder kanskje litt i overkant kunstnerisk for å være en barnesang, men det klinger ikke så verst. Vi klarer å holder oss til treklanger og akkordene inntrer nokså logisk med tilnærmet én akkord per taktslag, med unntak av Bdim, som følgelig høres litt malplassert ut.
Vi er ikke fornøyd med å radbrekke Petter Edderkopp, la oss mose ham skikkelig. En bokstavelig og fullstendig kvintsirkelprogresjon, med akkordskifter i reine kvinter, inntrer sjelden i praktisk musikalsk bruk. Vi snakker om den såkalt reale (eller kromatiske) kvintsirkel. Tonalitetsfølelsen forsvinner ganske øyeblikkelig (eventuelt flytter seg hele tiden).
Jeg ble brukbart fornøyd med dette eksperimentet, hvor jeg følger en fullstendig kvintsirkelprogresjon med en ny akkord for hver eneste tone. Jeg har vært nødt til å være litt kreativ med akkordene her og der, men merk at akkordsymbolene er en komplett vertikal analyse; ingen informasjon er altså utelatt.
Lytteeksempel:
Stakkars Petter. De groveste utskeielsene finner vi i Ab+5, hvor vi må la meloditonen bli en forstørret kvint (E), og i B7sus4, hvor vi tillater en forholdningstone (E igjen) i melodien. Bb9 er i grenseland, mens Ebmaj7 og G7add13 etter min mening er mer på det tørre.
Det høres temmelig spesielt ut; egentlig ganske parodisk. Man får kontrasten mellom den enkle og supertonale melodien, og det vinglende og svimle harmoniske underlaget. Likevel faller det på en måte på plass og gir inntrykk av å følge en viss logikk.
(Lytteeksemplene er generert av Sibelius og ikke ment å være fine å høre på :-) )
Abonner på:
Innlegg (Atom)