Stian Carstensen er en mann og en musiker jeg beundrer på mange måter. Han er blant de profesjonelle musikerne jeg har overvært flest konserter med – åtte som jeg kan komme på, og i forskjellig setting hver gang – man går ikke lei med det første.
Jeg så ham seinest sammen med Farmers Market (hvis du ennå ikke har fått opp gluggene for dette fantastiske orkestret har du en jobb å gjøre :-) ) og TrondheimSolistene [sic!] på Dokkhuset i Trondheim, hvor han blant annet, som han pleier å gjøre, framførte sin «Salme til trekkspillets fremme, særlig i de urbane strøk av Norge». Jeg har ikke funnet denne publikumsvinnende perlen noe annet sted på nettet, så jeg tar meg den frihet å bringe den her – i sin helhet – i form av et utdrag fra et nettradioopptak jeg gjorde av «Ukas P2-artist» 1. august 2005.
Forhåpentlig har Stian meg tilgitt. Opptaket har vært tilgjengelig på NRK Nettradio i lang tid (og er det muligens ennå), og den er for fin til å ikke ligge tilgjengelig for almuen. Til glede for gamle og unge lesere har jeg transkribert og lagt ved teksten, samt komponistens muntlige introduksjon fra samme radioprogram – kanskje i overkant ordrett gjengitt, men pytt:
«... Jo, jeg fikk et brev som det sto NTL på, og som alle nordmenn vet så betyr det Norske Trekkspilleres Landsforbund ... Og da jeg åpna brevet etterpå så jeg det at det sto som følger: Vi i NTL er bekymret over trekkspillets fremtid i Norge fordi ... asså, trekkspillinteressen, den er litt på hell, da. Noe som kanskje har med det å gjøre at det er blitt så mange danseband som spiller svensktopp i stedet for pols og sånne ting. Så de ville gjerne ha meg med i en komité til trekkspillets fremme, særlig i de urbane strøk av Norge.
Så tenkte jeg det at det høres jo veldig gøy ut, det, men jeg tror jeg ikke har tid til å sitte i den komitéen, så tenkte jeg ... kanskje jeg skal skrive en sang, altså la kunsten tale, og lage en liten propagandasang for trekkspillets fremme nettopp i de urbane strøk av Norge. Så da lagde jeg en liten sang, da. Jeg tenkte det at for å nå ut til flest mulig i fedrelandet, og siden vi nå er styrt av en ytterliggående religiøs sekt for tiden (Kjell Magne Bondeviks andre regjering, red. anm.), så tenkte jeg at jeg må jo lage en salme, og da lagde jeg: ...»
Salme til trekkspillets fremme, særlig i de urbane strøk av Norge
Tekst og melodi: Stian Carstensen
Lytt:
Det fins mange instrumenter en kan velge i:
harpe, siter, bratsj, basun, fagott og batteri
Mitt valg ble trekkspill, populært fra Finnskogen til Sogn
Forhatt av Grieg og Bromann
Elsket av det norske folk i campingvogn
Ja da, jeg har valgt instrumentenes sorte får
Veier tretten kilo, hviler lett på mine lår
Min fordel er at jeg kan ta det med meg hvor jeg går
Ikke fasjonabelt, men dog transportabelt
I provinsen er det trekkspillet som rår
Ref.: Titano, vi priser deg
Ha takk for at du viser veg
Ditt korstog er av høyeste rang
Så vi kan nyte belg i solnedgang
Instrumentets korpus blir av belgen delt i to
Bass, diskant, registre, reimer ... er det mer, mon tro?
Tohundreogfjorten knapper er det her med stort og smått
De til høyre minner litt om Non Stop
mens de andre ligner mest på Knott
La meg demonstrere trekkspillets repertoar
Det fins ingen grenser: jenka, jazz og janitsjar
Vals og tango, jitterbug, barokk og symfoni
Et vell av muligheter, glem horn og trompeter
Trekkspillet er kommet for å bli
Ref.
Det fins soss og snobber i ethvert musikalsk sjikt
som ser det som en oppgave og hellig plikt
å håne belgens laug fordi de ikke kan fordra
at trekkspill faktisk appellerer mest til folk på grasrota
Nordmenn flest bør feire dette flotte fenomen
Funnet opp i Tyskland cirka 1881
Et pustende organ med flere tusen deler i
Ja, solid og mekanisk, praktisk og akustisk
Klangrikt, vakkert, ren og skjær magi
Ref.: Titano, vi priser deg
Ha takk for at du viser veg
Ditt korstog er av høyeste rang
Så vi kan nyte belg i solnedgang
Gang på gang
Så vi kan nyte belg i solnedgang
Gang på gang
Så vi kan velge helg med belg i solnedgang
torsdag 20. november 2008
fredag 7. november 2008
Topp ti: Fineste komponistnavn
Blogg nummer to presenterer sin første topp ti-kåring, slik alle blogger med respekt for seg selv gjennomfører fra tid til annen. Jeg har gått gjennom diverse lister og oppslagsverk på jakt etter de fineste komponistnavnene. Til dette arbeidet har den flotte databasen classical-composers.org vært til stor hjelp. Kos deg!
Først en liten apetittvekker: Her er alle som av en eller annen grunn ikke nådde helt opp, men som jeg likevel av en eller annen grunn synes fortjener å bli nevnt:
Claude Bolling (for kjent, har for øvrig skrevet noe knalltøff musikk), Rudolf Bibl (bare en E unna), Ernst Bacon, Hans Erich Apostel, Anton Cajetan Adlgasser (også en E unna), Randol Alan Bass, Milos Bok, Bernhard Gal, Claude Champagne, Jordi Vives I Batlle (hva i alle dager?!), William Crotch, Claude Engel, Karl Pilss (kald pils), mannskorfavoritten Karl Crebs (kald kreps), Gottfried Finger, Eric Funk, Henry Gardiner, Vinko Globokar (uforklarlig fin), Gert-Jan Greven (veldig fin, kom nesten med på lista), Adolphus Hailstork, Friedrich Kalkbrenner, Reinhard Keiser, Jakob Kleinknecht, William Kraft, Uroš Krek, Georg Kröll, Jos Kunst, Arthur Levering, Ester Mägi, Karl Marx (helt sant!), Casey Mongoven (en hårsbredd fra å komme på lista), Renato Parodi, George Perle, Leonel Power, Piet Post, Schulamit Ran, Christopher Shaver, Noam Sheriff, Vladislav Shoot, Jean-Baptiste Stuck, Max von Schillings (en personlig favoritt), Fisher Tull, Hermann Unger, Charles-Emile Waldteufel, Ermanno Wolf-Ferrari, Marcel Bitsch, Benedictus Buns og til slutt Lajos Papp.
Så til de ti beste:
10. Florian Gassmann (1729–1774)
Et lite flatterende navn, men desto mer flatulerende (kabam-tsssj), og kanskje også passende for en pionér innen opera buffa (komisk opera). Han var ansatt som keiserens kammerkomponist i Wien til han døde og ble avløst av Antonio Salieri, som helt sikkert drepte Gassmann for å få jobben. Han hadde også en datter med et litt artig navn om man uttaler det på engelsk; Anna Fux.
9. Manbang Yi (født 1945)
Ok, det er kanskje litt juks med asiatiske navn, de er jo så rare uansett. Men fornavnet til denne koreanske samtidskomponisten falt jeg pladask for.
8. Jean-Henri d'Anglebert (1629–1691)
Uttales "Danglebær". Så mye mer er det ikke å si om denne uheldige franskmannen.
7. Adolf Angst (født 1920)
Enkelt og greit. Det er lite informasjon å finne om denne fyren; jeg vet ikke engang om han fremdeles er i live. Hvis han er det, ser jeg for meg at han sitter i en haug av noter og biter negler.
6. Spyridon Xyndas (1812–1896)
Ved første øyekast ser det kanskje ikke navnet til denne grekeren så spesielt ut, men prøv å si det høyt: "Spyr i do'n". Kanskje i overkant simpelt, men det hjelper at han også hadde et helt utrolig skjegg:
5. Paul Pisk (1893–1990)
En vidunderlig alliterasjon og et herlig etternavn sikrer østerrikske Paul Amadeus Pisk femteplassen. Som den gode wiener han var tok han timer hos blant andre Arnold Schönberg og emigrerte også til USA i likhet med sin læremester. Blant komponistene som har studert under Pisken finner vi Samuel Adler. Selv hadde jeg tenkt meg om mer enn et par ganger før jeg hadde oppsøkt denne etter alt å dømme sadistiske pedagogen.
4. Moses Pergament (1893–1977)
Fantastisk navn, og nesten like fantastisk: han er faktisk svensk. Det forklarer absolutt ingenting at han er finskfødt, men Grove Dictionary of Music kan opplyse at han er av jødisk opphav, og da er det kanskje lettere å forstå opprinnelsen til dette herlig historiskklingende navnet. Likevel gir vi Moses en fullt fortjent fjerdeplass. Hans mest sentrale verk er visstnok en koralsymfoni ved navn "Den judiska sången".
3. Louis-François Dauprat (1787–1868)
Ikke personen man innleder lange samtaler med; forhåpentligvis lot han musikken snakke, som man sier. Komponisten var også professor i horn ved Paris-konservatoriet og skreiv et monumentalt trebinds verk om hornspill. Sikkert veldig interessant ut fra forfatterens navn å dømme.
2. João Domingos Bomtempo (1775–1842)
Her har vi sannsynligvis et av de minst tillitsvekkende navnene en musiker kan ha. Portugiseren må likevel ha hatt en viss rytmisk sans, for han gjorde suksess både som komponist, pianist og pedagog. Han har en imponerende verkliste å vise til, med et rekviem som høydepunkt, skal vi tro Wikipedia. Jeg har likevel til gode å høre noe han har skrevet, og synes fremdeles det mest imponerende ved ham er navnet, samt at vi ut fra bildet til høyre kan dedusere at Bomtempo var en fjern slektning av Dan Børge Akerø. Vel fortjent andreplass!
Og så, vinneren:
1. Oliphant Chuckerbutty (1884–1960)
Ingen tvil; første plass i kåringen av beste komponistnavn går til Soorjo Alexander William Oliphant Chuckerbutty, som ubegripelig nok valgte å bare smykke seg med navnet Oliphant Chuckerbutty. Prisen han må betale for dét er at alle tror det er snakk om en fiktiv person eller et sært pseudonym, men personen har virkelig eksistert, og det er et helt reelt navn. Den gode Oliphant var – ved siden av å komponere og å gå rundt med et av verdens rareste navn – både kino- og kirkeorganist. Som komponist er ikke briten så fryktelig kjent, men orgelstykket "Pæan" er visstnok en del spilt.
Heldigvis blir uansett ikke Chuckerbutty-navnet glemt med det første: Den neglisjerte komponisten har vært så heldig å få Englands eneste profesjonelle ocarina-kvartett oppkalt etter seg. Vi gratulerer, og legger ved og avslutter med denne videoen av Chuckerbutty-kvartettens framførelse av det berømte temaet fra Schuberts ørretkvartett:
Først en liten apetittvekker: Her er alle som av en eller annen grunn ikke nådde helt opp, men som jeg likevel av en eller annen grunn synes fortjener å bli nevnt:
Claude Bolling (for kjent, har for øvrig skrevet noe knalltøff musikk), Rudolf Bibl (bare en E unna), Ernst Bacon, Hans Erich Apostel, Anton Cajetan Adlgasser (også en E unna), Randol Alan Bass, Milos Bok, Bernhard Gal, Claude Champagne, Jordi Vives I Batlle (hva i alle dager?!), William Crotch, Claude Engel, Karl Pilss (kald pils), mannskorfavoritten Karl Crebs (kald kreps), Gottfried Finger, Eric Funk, Henry Gardiner, Vinko Globokar (uforklarlig fin), Gert-Jan Greven (veldig fin, kom nesten med på lista), Adolphus Hailstork, Friedrich Kalkbrenner, Reinhard Keiser, Jakob Kleinknecht, William Kraft, Uroš Krek, Georg Kröll, Jos Kunst, Arthur Levering, Ester Mägi, Karl Marx (helt sant!), Casey Mongoven (en hårsbredd fra å komme på lista), Renato Parodi, George Perle, Leonel Power, Piet Post, Schulamit Ran, Christopher Shaver, Noam Sheriff, Vladislav Shoot, Jean-Baptiste Stuck, Max von Schillings (en personlig favoritt), Fisher Tull, Hermann Unger, Charles-Emile Waldteufel, Ermanno Wolf-Ferrari, Marcel Bitsch, Benedictus Buns og til slutt Lajos Papp.
Så til de ti beste:
10. Florian Gassmann (1729–1774)
Et lite flatterende navn, men desto mer flatulerende (kabam-tsssj), og kanskje også passende for en pionér innen opera buffa (komisk opera). Han var ansatt som keiserens kammerkomponist i Wien til han døde og ble avløst av Antonio Salieri, som helt sikkert drepte Gassmann for å få jobben. Han hadde også en datter med et litt artig navn om man uttaler det på engelsk; Anna Fux.
9. Manbang Yi (født 1945)
Ok, det er kanskje litt juks med asiatiske navn, de er jo så rare uansett. Men fornavnet til denne koreanske samtidskomponisten falt jeg pladask for.
8. Jean-Henri d'Anglebert (1629–1691)
Uttales "Danglebær". Så mye mer er det ikke å si om denne uheldige franskmannen.
7. Adolf Angst (født 1920)
Enkelt og greit. Det er lite informasjon å finne om denne fyren; jeg vet ikke engang om han fremdeles er i live. Hvis han er det, ser jeg for meg at han sitter i en haug av noter og biter negler.
6. Spyridon Xyndas (1812–1896)Ved første øyekast ser det kanskje ikke navnet til denne grekeren så spesielt ut, men prøv å si det høyt: "Spyr i do'n". Kanskje i overkant simpelt, men det hjelper at han også hadde et helt utrolig skjegg:
5. Paul Pisk (1893–1990)
En vidunderlig alliterasjon og et herlig etternavn sikrer østerrikske Paul Amadeus Pisk femteplassen. Som den gode wiener han var tok han timer hos blant andre Arnold Schönberg og emigrerte også til USA i likhet med sin læremester. Blant komponistene som har studert under Pisken finner vi Samuel Adler. Selv hadde jeg tenkt meg om mer enn et par ganger før jeg hadde oppsøkt denne etter alt å dømme sadistiske pedagogen.
4. Moses Pergament (1893–1977)
Fantastisk navn, og nesten like fantastisk: han er faktisk svensk. Det forklarer absolutt ingenting at han er finskfødt, men Grove Dictionary of Music kan opplyse at han er av jødisk opphav, og da er det kanskje lettere å forstå opprinnelsen til dette herlig historiskklingende navnet. Likevel gir vi Moses en fullt fortjent fjerdeplass. Hans mest sentrale verk er visstnok en koralsymfoni ved navn "Den judiska sången".
3. Louis-François Dauprat (1787–1868)
Ikke personen man innleder lange samtaler med; forhåpentligvis lot han musikken snakke, som man sier. Komponisten var også professor i horn ved Paris-konservatoriet og skreiv et monumentalt trebinds verk om hornspill. Sikkert veldig interessant ut fra forfatterens navn å dømme.
2. João Domingos Bomtempo (1775–1842)Her har vi sannsynligvis et av de minst tillitsvekkende navnene en musiker kan ha. Portugiseren må likevel ha hatt en viss rytmisk sans, for han gjorde suksess både som komponist, pianist og pedagog. Han har en imponerende verkliste å vise til, med et rekviem som høydepunkt, skal vi tro Wikipedia. Jeg har likevel til gode å høre noe han har skrevet, og synes fremdeles det mest imponerende ved ham er navnet, samt at vi ut fra bildet til høyre kan dedusere at Bomtempo var en fjern slektning av Dan Børge Akerø. Vel fortjent andreplass!
Og så, vinneren:
1. Oliphant Chuckerbutty (1884–1960)
Ingen tvil; første plass i kåringen av beste komponistnavn går til Soorjo Alexander William Oliphant Chuckerbutty, som ubegripelig nok valgte å bare smykke seg med navnet Oliphant Chuckerbutty. Prisen han må betale for dét er at alle tror det er snakk om en fiktiv person eller et sært pseudonym, men personen har virkelig eksistert, og det er et helt reelt navn. Den gode Oliphant var – ved siden av å komponere og å gå rundt med et av verdens rareste navn – både kino- og kirkeorganist. Som komponist er ikke briten så fryktelig kjent, men orgelstykket "Pæan" er visstnok en del spilt.
Heldigvis blir uansett ikke Chuckerbutty-navnet glemt med det første: Den neglisjerte komponisten har vært så heldig å få Englands eneste profesjonelle ocarina-kvartett oppkalt etter seg. Vi gratulerer, og legger ved og avslutter med denne videoen av Chuckerbutty-kvartettens framførelse av det berømte temaet fra Schuberts ørretkvartett:
onsdag 5. november 2008
Barokk Obama
Gratulerer! USA har tatt et steg fram og er forhåpentligvis et litt bedre sted i dag. Dessverre har California tatt et SOLID steg tilbake og er et litt verre sted. Men det er i det store og det hele en god dag. :-)
tirsdag 4. november 2008
Den lille musikkteoretiker: Radbrekking med kvintsirkelen
I forrige notat om musikksvindel var jeg innom kvintsirkelen, et av fundamentene i musikkteori. Wikipedia får ta seg av forklaringen av den, men kort sagt kan den være et flott og effektfullt kompositorisk grep på den ene siden, og et billig knep på den andre. Tøyd til det ytterste kan den også gi et ganske sprøtt og morsomt resultat.
Ta de fire siste taktene fra "Lille Petter Edderkopp". De kan fint harmoniseres med to akkorder, og vi holder oss i C-dur:
Lytteeksempel:
Dette kan vi kanskje kalle det mest banale derivatet av kvintsirkelen. Det er simpelt som det kan bli, men/og det funker.
I nevnte forrige post ga jeg tre eksempler på tradisjonell kvintsirkelbruk ("Caccinis" Ave Maria, "Autumn Leaves" og "I Will Survive") – den såkalt tonale (eller diatoniske) kvintsirkelen. Alle akkordene er derivert fra et gitt skalamateriale (i vårt tilfelle består alle akkordene av toner fra C-dur-skalaen og er dermed "i slekt" med C-dur). Slik mister man aldri toneartsfølelsen, og vil på en måte alltid hjem. Den samme logikken (men naturligvis omgjort til dur) passer brukbart over en aldri så liten radbrekking av melodieksemplet vårt:
Lytteeksempel:
(Merk at jeg bruker internasjonale akkordsymboler i eksemplene – B tilsvarer altså H)
Det lyder kanskje litt i overkant kunstnerisk for å være en barnesang, men det klinger ikke så verst. Vi klarer å holder oss til treklanger og akkordene inntrer nokså logisk med tilnærmet én akkord per taktslag, med unntak av Bdim, som følgelig høres litt malplassert ut.
Vi er ikke fornøyd med å radbrekke Petter Edderkopp, la oss mose ham skikkelig. En bokstavelig og fullstendig kvintsirkelprogresjon, med akkordskifter i reine kvinter, inntrer sjelden i praktisk musikalsk bruk. Vi snakker om den såkalt reale (eller kromatiske) kvintsirkel. Tonalitetsfølelsen forsvinner ganske øyeblikkelig (eventuelt flytter seg hele tiden).
Jeg ble brukbart fornøyd med dette eksperimentet, hvor jeg følger en fullstendig kvintsirkelprogresjon med en ny akkord for hver eneste tone. Jeg har vært nødt til å være litt kreativ med akkordene her og der, men merk at akkordsymbolene er en komplett vertikal analyse; ingen informasjon er altså utelatt.
Lytteeksempel:
Stakkars Petter. De groveste utskeielsene finner vi i Ab+5, hvor vi må la meloditonen bli en forstørret kvint (E), og i B7sus4, hvor vi tillater en forholdningstone (E igjen) i melodien. Bb9 er i grenseland, mens Ebmaj7 og G7add13 etter min mening er mer på det tørre.
Det høres temmelig spesielt ut; egentlig ganske parodisk. Man får kontrasten mellom den enkle og supertonale melodien, og det vinglende og svimle harmoniske underlaget. Likevel faller det på en måte på plass og gir inntrykk av å følge en viss logikk.
(Lytteeksemplene er generert av Sibelius og ikke ment å være fine å høre på :-) )
Ta de fire siste taktene fra "Lille Petter Edderkopp". De kan fint harmoniseres med to akkorder, og vi holder oss i C-dur:
Lytteeksempel:
Dette kan vi kanskje kalle det mest banale derivatet av kvintsirkelen. Det er simpelt som det kan bli, men/og det funker.
I nevnte forrige post ga jeg tre eksempler på tradisjonell kvintsirkelbruk ("Caccinis" Ave Maria, "Autumn Leaves" og "I Will Survive") – den såkalt tonale (eller diatoniske) kvintsirkelen. Alle akkordene er derivert fra et gitt skalamateriale (i vårt tilfelle består alle akkordene av toner fra C-dur-skalaen og er dermed "i slekt" med C-dur). Slik mister man aldri toneartsfølelsen, og vil på en måte alltid hjem. Den samme logikken (men naturligvis omgjort til dur) passer brukbart over en aldri så liten radbrekking av melodieksemplet vårt:
Lytteeksempel:
(Merk at jeg bruker internasjonale akkordsymboler i eksemplene – B tilsvarer altså H)
Det lyder kanskje litt i overkant kunstnerisk for å være en barnesang, men det klinger ikke så verst. Vi klarer å holder oss til treklanger og akkordene inntrer nokså logisk med tilnærmet én akkord per taktslag, med unntak av Bdim, som følgelig høres litt malplassert ut.
Vi er ikke fornøyd med å radbrekke Petter Edderkopp, la oss mose ham skikkelig. En bokstavelig og fullstendig kvintsirkelprogresjon, med akkordskifter i reine kvinter, inntrer sjelden i praktisk musikalsk bruk. Vi snakker om den såkalt reale (eller kromatiske) kvintsirkel. Tonalitetsfølelsen forsvinner ganske øyeblikkelig (eventuelt flytter seg hele tiden).
Jeg ble brukbart fornøyd med dette eksperimentet, hvor jeg følger en fullstendig kvintsirkelprogresjon med en ny akkord for hver eneste tone. Jeg har vært nødt til å være litt kreativ med akkordene her og der, men merk at akkordsymbolene er en komplett vertikal analyse; ingen informasjon er altså utelatt.
Lytteeksempel:
Stakkars Petter. De groveste utskeielsene finner vi i Ab+5, hvor vi må la meloditonen bli en forstørret kvint (E), og i B7sus4, hvor vi tillater en forholdningstone (E igjen) i melodien. Bb9 er i grenseland, mens Ebmaj7 og G7add13 etter min mening er mer på det tørre.
Det høres temmelig spesielt ut; egentlig ganske parodisk. Man får kontrasten mellom den enkle og supertonale melodien, og det vinglende og svimle harmoniske underlaget. Likevel faller det på en måte på plass og gir inntrykk av å følge en viss logikk.
(Lytteeksemplene er generert av Sibelius og ikke ment å være fine å høre på :-) )
mandag 27. oktober 2008
Rariteter, raringer og rare ting i musikk, del 2: Musikkfalskneri
I dag har jeg brukt noen timer på YouTube, og kom plutselig borti en rekke videoer med Katherine Jenkins, en walisisk crossover-mezzosopran med en tvilsom stemme, men et udiskutabelt utseende – en sikker suksessoppskrift. Uansett: Jeg fant denne videoen og gjettet ut fra tittelen – «Ave Maria» – at jeg skulle få høre Schuberts vakre sang.
Men nei, den var visst skrevet av en Caccini, og åpningen slo meg fra første sekund som en sær moll-pastisje over Bachs første preludium i C-dur fra Det veltempererte klaver, og derfra gikk naturligvis tankene straks til Gounod sin – ja, nettopp – Ave Maria, som er mer som en obligatstemme over nevnte preludium. Lytt og sammenlikn åpningstaktene, og legg samtidig merke til hvor vakkert det er i forhold (Merk at det er veldig lav lyd på opptaket):
Tilbake til den godeste Caccini: Greit, idéen om å skrive en moderne Ave Maria som en Hommage à Gounod er ok. Men resultatet klinger relativt kjedelig i mine ører: Hele greia er en lang, søtladen melodilinje over kvintsirkelen. Og hvem i alle dager er denne Caccini?
Wikipedia forteller meg om tre komponerende Caccinier. Problemet er bare at alle døde midt på 1600-tallet. Bach ble født i 1685, og begynte så vidt vi vet ikke å komponere før han begynte å leve. Og ingen av dem har i hvert fall hørt Gounods verk som kom enda noen århundrer seinere. Den opplagte allusjonen til Bach og Gounod må antakelig tilskrives Jenkins' arrangør.
Men det er et større problem som gjør det hele veldig suspekt: Dette er åpenbart ikke barokkmusikk. Både melodikk og harmonikk må være av nyere dato. Det faller gjennom allerede i første takt av melodien. Vi har akkordene: [ fm – bm – Eb – Ab ... ] og melodien, grovt sett: [ Ab – Ab – C – G ... ]. Dette kan vi analysere som: [ fm – bm7 – Eb6 – Abmaj7 ... ]. Dette er jo jazzharmonikk!
Hør f.eks. på «Autumn Leaves» spilt av maestro Bill Evans. Kjenner du igjen akkordrekka?
Og ganske riktig, litt videre søk klarer opp i forvirringen: Musikken er skrevet som seint som rundt 1970 av en russer: Synderen heter Vladimir Vavilov. Han utga sin «Ave Maria» anonymt, og det er uklart hvordan den er blitt koplet med Caccini. Men uskyldig er han neppe: Wikipedia kan fortelle at «He routinely ascribed his own works to other composers, usually Renaissance or Baroque (occasionally from later eras), usually with total disregard of a style that should have been appropriate». Definitivt tilfelle her. Likevel har selv Andrea Bocelli framført den, kreditert Caccini.
Jeg lurer på om Vavilov var en mislykket kunstforfalsker eller bare eksentrisk. Noen god svindler kan han iallfall ikke ha vært: Wikipedia forteller at han var lutfattig da han døde av kreft i 1973, fem år før utgivelsen av følgende låt, som «Caccinis Ave Maria» smått ironisk først minte meg om, og som blir slutten på denne historien:
Men nei, den var visst skrevet av en Caccini, og åpningen slo meg fra første sekund som en sær moll-pastisje over Bachs første preludium i C-dur fra Det veltempererte klaver, og derfra gikk naturligvis tankene straks til Gounod sin – ja, nettopp – Ave Maria, som er mer som en obligatstemme over nevnte preludium. Lytt og sammenlikn åpningstaktene, og legg samtidig merke til hvor vakkert det er i forhold (Merk at det er veldig lav lyd på opptaket):
Tilbake til den godeste Caccini: Greit, idéen om å skrive en moderne Ave Maria som en Hommage à Gounod er ok. Men resultatet klinger relativt kjedelig i mine ører: Hele greia er en lang, søtladen melodilinje over kvintsirkelen. Og hvem i alle dager er denne Caccini?
Wikipedia forteller meg om tre komponerende Caccinier. Problemet er bare at alle døde midt på 1600-tallet. Bach ble født i 1685, og begynte så vidt vi vet ikke å komponere før han begynte å leve. Og ingen av dem har i hvert fall hørt Gounods verk som kom enda noen århundrer seinere. Den opplagte allusjonen til Bach og Gounod må antakelig tilskrives Jenkins' arrangør.
Men det er et større problem som gjør det hele veldig suspekt: Dette er åpenbart ikke barokkmusikk. Både melodikk og harmonikk må være av nyere dato. Det faller gjennom allerede i første takt av melodien. Vi har akkordene: [ fm – bm – Eb – Ab ... ] og melodien, grovt sett: [ Ab – Ab – C – G ... ]. Dette kan vi analysere som: [ fm – bm7 – Eb6 – Abmaj7 ... ]. Dette er jo jazzharmonikk!
Hør f.eks. på «Autumn Leaves» spilt av maestro Bill Evans. Kjenner du igjen akkordrekka?
Og ganske riktig, litt videre søk klarer opp i forvirringen: Musikken er skrevet som seint som rundt 1970 av en russer: Synderen heter Vladimir Vavilov. Han utga sin «Ave Maria» anonymt, og det er uklart hvordan den er blitt koplet med Caccini. Men uskyldig er han neppe: Wikipedia kan fortelle at «He routinely ascribed his own works to other composers, usually Renaissance or Baroque (occasionally from later eras), usually with total disregard of a style that should have been appropriate». Definitivt tilfelle her. Likevel har selv Andrea Bocelli framført den, kreditert Caccini.
Jeg lurer på om Vavilov var en mislykket kunstforfalsker eller bare eksentrisk. Noen god svindler kan han iallfall ikke ha vært: Wikipedia forteller at han var lutfattig da han døde av kreft i 1973, fem år før utgivelsen av følgende låt, som «Caccinis Ave Maria» smått ironisk først minte meg om, og som blir slutten på denne historien:
onsdag 8. oktober 2008
Svar på konkurranse. Igor Stravinskij: Quatre Pièces à la norvégienne.
Det var av Henning Sommerro jeg først hørte om denne musikken. Under et foredrag digregerte han seg i kjent stil inn på det for meg ukjente faktum at Igor Stravinskij har skrevet en suite basert på norsk folkemusikk. "Ta e det mæstå ingen så væt!", sa han på sin velklingende surndalsdialekt.
Og ganske riktig er det få kilder som omtaler verket, iallfall på norsk. Jeg har vært så høflig å legge ut musikken i sin helthet her, slik at du kan høre det du leser om. Jeg tar ikke sjansen på å oppgi navn på orkester og dirigent. :-)
Året var 1942 og stedet var Hollywood. Igor Stravinskij begynte arbeidet med det som skulle bli musikken til den planlagte filmen "Commandos Strike at Dawn" (se tøff plakat til høyre). Den skulle fortelle om den tyske invasjon av Norge, og Igor fant det naturlig å basere lydsporet på norsk folkemusikk.
Det må ha passet fint, for i memoarene sine skriver Stravinskij at kona Vera hadde funnet et hefte med nettopp norske folkemelodier i en bruktbutikk i Los Angeles. Ifølge en kilde var dette en antologi med ti melodier, hvorav tre var arrangert av Edvard Grieg. Stravinskij skal ha benektet at han trakk inspirasjon fra Grieg selv.
IMDb kan lakonisk fortelle at musikken ble refusert av filmselskapet. Calum MacDonald beskriver i et plateomslag en noe mer nyansert historie: Det skal ha oppstått en disputt som følge av at Stravinskij nektet å la partituret bli omarbeidet av Hollywoods nådeløse arrangører. Akkurat hva som skjedde her er tydeligvis ikke så godt å si, men enden på visa ble iallfall brutt samarbeid. Igor arrangerte i stedet musikken om til en orkestersuite på fire satser, noe jeg vil tro tyder på at han tross alt var ganske fornøyd med den. Stravinskijs generelle anti-hollywoodisme kan forresten virke ganske snodig; han bodde der nemlig i lengre tid enn på noe annet sted.
Urpremieren dirigerte han selv, med Boston symfoniorkester 13. januar 1944 under tittelen "Four Norwegian Moods". Stravinskij forklarer: "Although based on Norwegian folk tunes, the title "Moods" must not be interpreted as "impression" or "frame of mind." It is purely a mode, a form or manner of style without any assumption of ethnological authenticity." Selv foretrakk komponisten den franske tittelen "Quatre Pièces à la norvégienne".
Det revolusjonerende "Vårofferet" skapte i 1913 ramaskrik og opptøyer uten like på den legendariske premieren i Paris. Dette var i det musikkhistorikerne kaller Stravinskijs "russiske periode". Den "norske" suiten kommer rundt tretti år seinere, i Stravinskijs neoklassiske periode. Strømningene her tilsa at man strebet etter de klassiske formidealer; enkelhet, klarhet og renhet. Også dette verket ble gjenstand for en aldri så liten skandale. Men altså ikke grunnet radikalt uttrykk, tvert imot var det for tradisjonelt og gammelmodig i forhold til det man ventet fra godeste Igor. MacDonald skriver at den unge Pierre Boulez buet høylytt på første framføring i Paris. Han holdt visst ikke ut denne blodfattige konservativismen.
Jeg har inntrykk av at verket også i dag blir avskrevet som kjedelig og uinteressant. Jeg synes det er en helt nydelig artig liten sak, med oppgavesatsen "Song" som favoritt.
Nesten alle klarte det: Melodien i konkurransen er kjent som "Oppå fjellet" ("Hu hei, kor er det vel friskt og lett ..."). Jeg kjenner også mer eller mindre vagt igjen flere andre melodier, særlig hovedtemaet i tredje sats vet jeg at jeg har hørt, men jeg makter rett og slett ikke å plassere dem på strak arm. En mistanke jeg har er at samlingen den godeste Vera Stravinskij oppdaget i bruktbutikken var "Norges melodier", hvor Edvard Grieg var redaktør, opprinnelig anonymt. Det stemmer ikke helt med påstanden om at det var ti melodier der, "Norges melodier" er nemlig langt mer omfattende. Men den inneholder vitterlig "Oppå fjellet" og har altså mange arrangement fra Griegs hånd.
Hvis jeg ikke finner noen skikkelig oversikt over hvilke melodier som ligger til grunn og videre analyse av verket, er jeg frista til å leke litt detektiv sjøl, så se ikke helt bort fra at det kommer et notat til om denne ukjente perlen. Filmen ble forresten Oscar-nominert, så den var vel ikke så verst. Den brukbart anerkjente Louis Gruenberg skreiv musikken.
Og ganske riktig er det få kilder som omtaler verket, iallfall på norsk. Jeg har vært så høflig å legge ut musikken i sin helthet her, slik at du kan høre det du leser om. Jeg tar ikke sjansen på å oppgi navn på orkester og dirigent. :-)
Året var 1942 og stedet var Hollywood. Igor Stravinskij begynte arbeidet med det som skulle bli musikken til den planlagte filmen "Commandos Strike at Dawn" (se tøff plakat til høyre). Den skulle fortelle om den tyske invasjon av Norge, og Igor fant det naturlig å basere lydsporet på norsk folkemusikk.Det må ha passet fint, for i memoarene sine skriver Stravinskij at kona Vera hadde funnet et hefte med nettopp norske folkemelodier i en bruktbutikk i Los Angeles. Ifølge en kilde var dette en antologi med ti melodier, hvorav tre var arrangert av Edvard Grieg. Stravinskij skal ha benektet at han trakk inspirasjon fra Grieg selv.
IMDb kan lakonisk fortelle at musikken ble refusert av filmselskapet. Calum MacDonald beskriver i et plateomslag en noe mer nyansert historie: Det skal ha oppstått en disputt som følge av at Stravinskij nektet å la partituret bli omarbeidet av Hollywoods nådeløse arrangører. Akkurat hva som skjedde her er tydeligvis ikke så godt å si, men enden på visa ble iallfall brutt samarbeid. Igor arrangerte i stedet musikken om til en orkestersuite på fire satser, noe jeg vil tro tyder på at han tross alt var ganske fornøyd med den. Stravinskijs generelle anti-hollywoodisme kan forresten virke ganske snodig; han bodde der nemlig i lengre tid enn på noe annet sted.
Urpremieren dirigerte han selv, med Boston symfoniorkester 13. januar 1944 under tittelen "Four Norwegian Moods". Stravinskij forklarer: "Although based on Norwegian folk tunes, the title "Moods" must not be interpreted as "impression" or "frame of mind." It is purely a mode, a form or manner of style without any assumption of ethnological authenticity." Selv foretrakk komponisten den franske tittelen "Quatre Pièces à la norvégienne".
Det revolusjonerende "Vårofferet" skapte i 1913 ramaskrik og opptøyer uten like på den legendariske premieren i Paris. Dette var i det musikkhistorikerne kaller Stravinskijs "russiske periode". Den "norske" suiten kommer rundt tretti år seinere, i Stravinskijs neoklassiske periode. Strømningene her tilsa at man strebet etter de klassiske formidealer; enkelhet, klarhet og renhet. Også dette verket ble gjenstand for en aldri så liten skandale. Men altså ikke grunnet radikalt uttrykk, tvert imot var det for tradisjonelt og gammelmodig i forhold til det man ventet fra godeste Igor. MacDonald skriver at den unge Pierre Boulez buet høylytt på første framføring i Paris. Han holdt visst ikke ut denne blodfattige konservativismen.
Jeg har inntrykk av at verket også i dag blir avskrevet som kjedelig og uinteressant. Jeg synes det er en helt nydelig artig liten sak, med oppgavesatsen "Song" som favoritt.
Nesten alle klarte det: Melodien i konkurransen er kjent som "Oppå fjellet" ("Hu hei, kor er det vel friskt og lett ..."). Jeg kjenner også mer eller mindre vagt igjen flere andre melodier, særlig hovedtemaet i tredje sats vet jeg at jeg har hørt, men jeg makter rett og slett ikke å plassere dem på strak arm. En mistanke jeg har er at samlingen den godeste Vera Stravinskij oppdaget i bruktbutikken var "Norges melodier", hvor Edvard Grieg var redaktør, opprinnelig anonymt. Det stemmer ikke helt med påstanden om at det var ti melodier der, "Norges melodier" er nemlig langt mer omfattende. Men den inneholder vitterlig "Oppå fjellet" og har altså mange arrangement fra Griegs hånd.
Hvis jeg ikke finner noen skikkelig oversikt over hvilke melodier som ligger til grunn og videre analyse av verket, er jeg frista til å leke litt detektiv sjøl, så se ikke helt bort fra at det kommer et notat til om denne ukjente perlen. Filmen ble forresten Oscar-nominert, så den var vel ikke så verst. Den brukbart anerkjente Louis Gruenberg skreiv musikken.
Klar en klassiker.
Det er på tide å utfordre min neppe spesielt store leserskare med en liten konkurranse. Her følger et lite utdrag av et særdeles vakkert stykke musikk. Legg merke til melodien som kommer omtrent femten sekunder ut:
Konkurransen er todelt. Folketonen lyder nok kjent for de fleste til tross for små justeringer og mer utradisjonell harmonisering. Kjenner du den igjen? Utfordring nummer to, som jeg anser som temmelig vanskelig, går ut på å identifisere komponisten. Får du til dét blir jeg imponert, og jeg lover både heder og ære. Det er lov å gjette!
Enten du får til begge spørsmål eller ikke, send ditt svar til: pladask [krøllalfa] gmail [punktum] com
Svaret kommer om nøyaktig en stund. :-)
Oppdatering: Nå fungerer avspilleren også i Internet Explorer.
Konkurransen er todelt. Folketonen lyder nok kjent for de fleste til tross for små justeringer og mer utradisjonell harmonisering. Kjenner du den igjen? Utfordring nummer to, som jeg anser som temmelig vanskelig, går ut på å identifisere komponisten. Får du til dét blir jeg imponert, og jeg lover både heder og ære. Det er lov å gjette!
Enten du får til begge spørsmål eller ikke, send ditt svar til: pladask [krøllalfa] gmail [punktum] com
Svaret kommer om nøyaktig en stund. :-)
Oppdatering: Nå fungerer avspilleren også i Internet Explorer.
fredag 3. oktober 2008
Rariteter, raringer og rare ting i musikk, del 1: Venstrehåndsarbeid.
Dette blir forhåpentligvis første del i en slags artikkelserie.
Da jeg sjøl begynte å få øynene opp for klassisk musikk, hadde jeg kanskje hørt om noe sånt som ti komponister. Man kan fort få en følelse av at kunstmusikken (som er et bedre begrep på dette musikkfeltet) hovedsakelig består av Bach, Mozart, Beethoven, Tsjajkovskij og en håndfull til. U- og heldigvis er det selvsagt langt verre enn dét. Poenget er at man på en måte aldri blir helt innvidd i denne enorme litteraturen.
Det fine med dette er at det hele tiden er noe rart og spennende å oppdage og sette seg inn i. Jeg skal begynne med å fortelle om en slik ting, nemlig den pianistiske motpart til de paralympiske leker. En sjanger de færreste vet eksisterer.
Du har sikkert hørt om Ludwig Wittgenstein, han derre filosofen og mattenerden. Han kan jeg ikke så mye om, men jeg vet litt om den to år eldre broren, Paul (bildet), og det er naturlig å begynne med ham når man skal snakke om venstrehåndsmusikk:
Som ung gutt var Paul Wittgenstein (1887–1961) så heldig å få oppleve at store og geniale komponister som Brahms, Mahler og Richard Strauss kom på besøk, og han ble etter hvert temmelig flink til å spille piano. Han rakk å skaffe seg et respektabelt omdømme som aspirerende musiker før første verdenskrig brøt ut, og Paul ble kalt inn til å kjempe.
Krigen skulle bli et gedigent vendepunkt i livet hans. Pianisten ble nemlig såret i Polen og måtte amputere høyre hånd. Et hardt slag for en musiker på en tid uten NAV og attføring og omplassering. Wittgenstein var imidlertid en stabeis og bestemte seg imponerende nok for å fortsette å spille piano.
Historien og pågangsmotet vakte både sympati og oppsikt, og mens Paul øvde som en gal – og sikkert spilte de få venstrehåndsverkene som allerede eksisterte – sørget en rekke komponister for nye komposisjoner på løpende band. Britten, Hindemith, nevnte Strauss, Ravel og Prokofjev var blant gigantene som skreiv spesialtilpasedde verker til Paul. I tillegg omarbeidet han en hel del stykker på egen hånd (hi, hi). Slik gikk det til at en hittil nesten ikke-eksisterende sjanger plutselig eksploderte, og her følger fire fine smakebiter:
Maurice Ravels klaverkonsert for venstre hånd er nok det mest berømte enhendte musikkstykket som er skrevet. Det er utvilsomt blant de vakreste. Her er et utdrag, nærmere bestemt kadensen (solopartiet):
Sjukt fin musikk, hæ? Tanken hans var visstnok at publikum aldri må få en følelse av at mer kan oppnås med begge hender – et ambisiøst mål. I hvilken grad han fikk til dét kan alltids diskuteres, men det høres iallfall temmelig musikalsk fullverdig.
Noe av det fineste og kanskje det aller mest velskrevne jeg har hørt for venstre hånd er denne etyden av den relativt lite kjente russeren Feliks Blumenfeljd (1863–1931), her framført av den heller ikke grusomt berømte italienske Sandro Russo:
En annen russer – som jeg sikkert kommer til å prøve å skrive mer om – Aleksandr Skrjabin (1872–1915), skreiv et preludium og en nocturne (op. 9) basert på to russiske folkemelodier: "Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist" og "Drøm under et bjørketre". Sistnevnte parafrase kommer her, i en ikke altfor bra tolkning:
En rekke venstrehåndsstykker som har blitt ganske populære de siste tiåra kommer fra polakken Leopold Godowsky (1870–1930) sine studier over Chopins etyder. Spol fram til 3:45 for å se venstrehåndsutgaven av den berømte revolusjonsetyden, her framført av nok en italiener, Francesco Libetta (som var i Trondheim for ikke så lenge siden).
Så, hva med høyrehåndsmusikken? Den eksisterer (Godowsky har for eksempel noe), men omfanget er mikroskopisk i forhold. Det er ikke bare tilfeldig, venstrehånda er nemlig rett og slett bedre konstruert til formålet. Hovedkorpusen av det klassiske repertoaret består i grove trekk av musikk med en melodi på topp og et akkompagnement under. Den naturlige styrken i tommelen, førligheten sammenlikna med lillefingeren samt den store spennvidden mellom tommelen og resten av hånda er et fortrinn.
Det går en fin linje mellom formidling og forfengelighet i framførelsen av slik musikk. På Igudesman & Joo-konserten i Frimurerlosjen her i Trondheim for en stund siden ble det gjort en gimmick av Skrjabin-nocturnen da den ble spilt der. Det var i grunnen bare morsomt, og jeg er ingen snobb slik sett, men Wittgenstein (og andres lignende) historie utgjør absolutt en ekstra tragisk dimensjon i denne musikken når man tenker over hvor mye smerte som ligger bak mye av den.
(Her er forresten en flott side tilegnet pianomusikk for venstre hånd alene.)
Da jeg sjøl begynte å få øynene opp for klassisk musikk, hadde jeg kanskje hørt om noe sånt som ti komponister. Man kan fort få en følelse av at kunstmusikken (som er et bedre begrep på dette musikkfeltet) hovedsakelig består av Bach, Mozart, Beethoven, Tsjajkovskij og en håndfull til. U- og heldigvis er det selvsagt langt verre enn dét. Poenget er at man på en måte aldri blir helt innvidd i denne enorme litteraturen.
Det fine med dette er at det hele tiden er noe rart og spennende å oppdage og sette seg inn i. Jeg skal begynne med å fortelle om en slik ting, nemlig den pianistiske motpart til de paralympiske leker. En sjanger de færreste vet eksisterer.
Du har sikkert hørt om Ludwig Wittgenstein, han derre filosofen og mattenerden. Han kan jeg ikke så mye om, men jeg vet litt om den to år eldre broren, Paul (bildet), og det er naturlig å begynne med ham når man skal snakke om venstrehåndsmusikk:
Som ung gutt var Paul Wittgenstein (1887–1961) så heldig å få oppleve at store og geniale komponister som Brahms, Mahler og Richard Strauss kom på besøk, og han ble etter hvert temmelig flink til å spille piano. Han rakk å skaffe seg et respektabelt omdømme som aspirerende musiker før første verdenskrig brøt ut, og Paul ble kalt inn til å kjempe.Krigen skulle bli et gedigent vendepunkt i livet hans. Pianisten ble nemlig såret i Polen og måtte amputere høyre hånd. Et hardt slag for en musiker på en tid uten NAV og attføring og omplassering. Wittgenstein var imidlertid en stabeis og bestemte seg imponerende nok for å fortsette å spille piano.
Historien og pågangsmotet vakte både sympati og oppsikt, og mens Paul øvde som en gal – og sikkert spilte de få venstrehåndsverkene som allerede eksisterte – sørget en rekke komponister for nye komposisjoner på løpende band. Britten, Hindemith, nevnte Strauss, Ravel og Prokofjev var blant gigantene som skreiv spesialtilpasedde verker til Paul. I tillegg omarbeidet han en hel del stykker på egen hånd (hi, hi). Slik gikk det til at en hittil nesten ikke-eksisterende sjanger plutselig eksploderte, og her følger fire fine smakebiter:
Maurice Ravels klaverkonsert for venstre hånd er nok det mest berømte enhendte musikkstykket som er skrevet. Det er utvilsomt blant de vakreste. Her er et utdrag, nærmere bestemt kadensen (solopartiet):
Sjukt fin musikk, hæ? Tanken hans var visstnok at publikum aldri må få en følelse av at mer kan oppnås med begge hender – et ambisiøst mål. I hvilken grad han fikk til dét kan alltids diskuteres, men det høres iallfall temmelig musikalsk fullverdig.
Noe av det fineste og kanskje det aller mest velskrevne jeg har hørt for venstre hånd er denne etyden av den relativt lite kjente russeren Feliks Blumenfeljd (1863–1931), her framført av den heller ikke grusomt berømte italienske Sandro Russo:
En annen russer – som jeg sikkert kommer til å prøve å skrive mer om – Aleksandr Skrjabin (1872–1915), skreiv et preludium og en nocturne (op. 9) basert på to russiske folkemelodier: "Jeg vet ikke hvorfor jeg er så trist" og "Drøm under et bjørketre". Sistnevnte parafrase kommer her, i en ikke altfor bra tolkning:
En rekke venstrehåndsstykker som har blitt ganske populære de siste tiåra kommer fra polakken Leopold Godowsky (1870–1930) sine studier over Chopins etyder. Spol fram til 3:45 for å se venstrehåndsutgaven av den berømte revolusjonsetyden, her framført av nok en italiener, Francesco Libetta (som var i Trondheim for ikke så lenge siden).
Så, hva med høyrehåndsmusikken? Den eksisterer (Godowsky har for eksempel noe), men omfanget er mikroskopisk i forhold. Det er ikke bare tilfeldig, venstrehånda er nemlig rett og slett bedre konstruert til formålet. Hovedkorpusen av det klassiske repertoaret består i grove trekk av musikk med en melodi på topp og et akkompagnement under. Den naturlige styrken i tommelen, førligheten sammenlikna med lillefingeren samt den store spennvidden mellom tommelen og resten av hånda er et fortrinn.
Det går en fin linje mellom formidling og forfengelighet i framførelsen av slik musikk. På Igudesman & Joo-konserten i Frimurerlosjen her i Trondheim for en stund siden ble det gjort en gimmick av Skrjabin-nocturnen da den ble spilt der. Det var i grunnen bare morsomt, og jeg er ingen snobb slik sett, men Wittgenstein (og andres lignende) historie utgjør absolutt en ekstra tragisk dimensjon i denne musikken når man tenker over hvor mye smerte som ligger bak mye av den.
(Her er forresten en flott side tilegnet pianomusikk for venstre hånd alene.)
Notat nummer to. Haust.
Eg trur eg skreiv noko om haustfargane i det første notatet i den første bloggen, og det viser seg at dei dukkar opp i Trondheim òg. Det er skitfint, og framleis ikkje så fole kaldt.
tirsdag 30. september 2008
Notat nummer éin i blogg nummer to.
Eg har allereie ein slags blogg (http://blog.pladask.net), men eg makta aldri å opptatere den jamt, så eg gjer eit forsøk med å lage ein ny ein her. Livet går i bølgjer, og eg er utan tvil nede i ein liten dal.
Ikkje grunna Trondheim, skulen eller kjærleikslivet, men noko så banalt som vonde armar. Eg kjem til å sjukmelde meg frå studiet ei periode, kanskje fram til jul, kanskje enda lenger. Temmelig bitter nedtur!
Men òg lettande -- eit pusterom kan nok vere bra. Eg trur det er den einaste måten å komme tilbake på. Det er ikkje så fint å spele når a) det er vondt, og b) du spelar dårleg fordi du får øvd så lite.
No skal eg bruke ei stund på å leve sunt, trene, slappe nok av, meditere, finne meg sjæl og tenke musikk. Men altså (nesten) ikkje spele piano. Dessutan skal eg blogge, så følg med!
Oppdatering: Eg har bestemt meg for å berre sjukmelde meg frå instrumentundervisning.
Ikkje grunna Trondheim, skulen eller kjærleikslivet, men noko så banalt som vonde armar. Eg kjem til å sjukmelde meg frå studiet ei periode, kanskje fram til jul, kanskje enda lenger. Temmelig bitter nedtur!
Men òg lettande -- eit pusterom kan nok vere bra. Eg trur det er den einaste måten å komme tilbake på. Det er ikkje så fint å spele når a) det er vondt, og b) du spelar dårleg fordi du får øvd så lite.
No skal eg bruke ei stund på å leve sunt, trene, slappe nok av, meditere, finne meg sjæl og tenke musikk. Men altså (nesten) ikkje spele piano. Dessutan skal eg blogge, så følg med!
Oppdatering: Eg har bestemt meg for å berre sjukmelde meg frå instrumentundervisning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)